Herold

Beredskap er verken et nyord eller en trend. Det er en nødvendighet. De siste årene har vi i stadig større grad blitt tvunget til å forholde oss til det.

Myndighetene er tydelige: Vi har et personlig ansvar. Vann, batterier, lommelykt og mat for minst én uke bør finnes i ethvert hjem. Krisen kan være strømbrudd, ekstremvær, sabotasje, terror eller i verste fall krig. Hvis det oppstår noe, skal vi i utgangspunktet klare oss hjemme.

Samtidig har en annen del av beredskapsdebatten fått ny aktualitet: tilfluktsrommene. Bildene fra Ukraina har brent seg fast. Journalister, politikere og sivile som løper ned i bomberom når sirenene går. Det som for få år siden virket fjernt, er ikke lenger like urealistisk.

Trønder-Avisa har de siste ukene satt beredskap høyt på dagsorden. De har besøkt Finland – et land som i tiår har prioritert tilfluktsrom og totalberedskap. Kontrasten til Norge er tydelig.

Tallene som blepublisert denne uken viser at Steinkjer har rundt 8.500 plasser i offentlige og private tilfluktsrom. Det betyr at 15.500 innbyggere står uten plass. I tettstedet Steinkjer alene bor det over 13.000 mennesker. Mange av dem har i praksis ingen steder å gå. Kommunens beredskapsleder sier at de som befinner seg utenfor sentrum og uten tilgang til tilfluktsrom, i utgangspunktet vil være tryggest der de er. Det betyr at bygda kan være det sikreste stedet å være.

Dét perspektivet børfå konsekvenser for mer enn bare forsvarspolitikken. Det handler også om distriktspolitikk og understreker nok en gang hvor viktig bygdene våre er i et beredskapsperspektiv. Skal Norge være rustet for fremtiden og kriser, må vi ikke kun se på bygda som et sted for kultur og identitet. Det er også et spørsmål om beredskap. Vi må ha levende bygder – med folk som har åpne armer til å ta imot oss som trenger ly.

2026 ser ikke ut til å bli et roligere år enn de foregående. Beredskap starter hjemme, men den stopper ikke der.