Herold

Jeg tok utdanning som Helsefagarbeider i godt voksen alder. Det har vært en lang ferd hvor jeg har vært så heldig å jobbe mange fine steder.

Jeg har gode og morsomme minner fra den tiden jeg jobbet på Mosserødhjemmet som assistent. Jeg knyttet raskt nære bånd til pasientene, og jeg opplevde mye god humor blant de ansatte. I sær Gunnar og Tommy som jobbet på kjøkkenet gjorde med sin elleville humor arbeidsdagen til en fornøyelig reise.

For å fullføre utdannelsen min så måtte jeg jobbe mange steder. Det ble noen måneder på Forsmannssenteret og på Hvidtgården. Der hadde jeg Sissel Ilebrekke som leder. Hun skulle senere i livet bli en god venn og støttespiller for Madame Tor prosjektet mitt i Uganda. Sissel har nå gått bort, det er et stort savn, men minnene er mange.

Jeg ble etterhvert ganske bestemt på at jeg skulle jobbe på Nygård Bo og Behandlingssenter. Der jobbet jeg på flere forskjellige avdelinger, mange av mine daværende kollegaer jobber jeg fortsatt sammen med på Sandefjord Medisinske Senter.

En leges perspektiv: – Jeg vet hvor skoen trykker. Vet du, Liset?

Jeg tok videreutdanning innen rehabilitering, og da var det naturlig for meg å begynne å jobbe på rehabiliteringsavdelingen på Nygård. De som jobbet der kom fra Hauanskogen rehabiliteringssenter som dessverre ble lagt ned.

De ansatte fra Hauanskogen hadde bred kompetanse innen sitt fag. Og de hadde en yrkesstolthet og arbeidsmoral det virkelig sto respekt av.

Så en dag fikk vi beskjed om at vi skulle få ny leder. Inge Anders Mortensen het han. Jeg kjente litt til Inge fra yngre dager og visste at her får vi en grepa kar til sjef.

Da Sandefjord Medisinske Senter sto klart i 2017 så var både Inge og alle vi andre på plass på avdeling 1A og 1B. Mange nye ansatte kom til og vi ble mange. Vi klarte å tilpasse oss godt og ble en fin gjeng.

De fleste av de som jobbet på Hauanskogen har nå gått av med pensjon eller sluttet av andre årsaker. Men sykepleier Synøve er der enda, og er primus motor for å motivere pasientene til å rehabilitere seg selv. Vi har alle hatt mye å lære av Synøve. Det har vi også av Pauliina som har jobbet med rehabilitering siden hun var helt ung.

I de senere årene har Inge fått selskap av Morten, Elias og Daniel. Så nå er han ikke helt alene i hønseflokken som vi fleiper med. Sykepleier Lovise som er hans nærmeste medarbeider er også til god støtte for alle parter.

Jeg er imponert over alle ungdommene som står på. Det er mange fine ungdommer, og jeg er heldig som jobber med dem. Som nyutdannede så har de mye å bidra med de også.

Etter at Sandefjords Blad omtalte ansattes bekymringer rundt utfordringer og usikkerhet på Sandefjord Medisinske Senter, hovedsaklig i tredje etasje, så har jeg fått mange henvendelser og spørsmål hvor folk er bekymret.

Jeg vet ikke mer enn hva som står i avisa. Det er flott at de det gjelder våger å stå frem med sine synspunkter. På det viset kan eventuelle uregelmessigheter bli kartlagt og forhåpentligvis bli til det bedre.

Min opplevelse som ansatt er god. Jeg har fine kollegaer, en raus og snill leder som tilrettelegger så godt han kan for at vi ansatte skal ha det best mulig.

Og ikke minst så har jeg innrykk av at de fleste pasientene trives og har det bra hos oss.

Jeg bruker å fleipe med at "Pasientene griner når de kommer, og griner når de drar". -For da vil de ikke hjem igjen.

Det er litt sannhet i de ordene. Det å bli møtt med varme og omsorg når man står i en vanskelig livssituasjon er veldig viktig.