Herold

En mors tanker.

Jeg flyttet tilbake for to måneder siden. Gammel by. Ny start. Samme gamle konditori, ny barnehage. Den største endringen er at jeg har levd i ventemodus i flere uker.

Jeg venter på nytt vedtak.

Det høres administrativt ut. Nesten nøytralt – men for oss er det oksygen.

Et vedtak er jo bare et dokument. Noen linjer tekst. Et tall på hvor mange timer hjelp et barn skal få. Et ja eller nei – men i praksis er det forskjellen på om Theo skal overleve eller fungere.

Slik mor opplever det

I ventetiden har barnehagen vært redningen. Jeg pleier å finne ord, her gjør jeg ikke det. Dale Bakhus barnehage har vært helt fantastiske. Livreddende engler.

Systemet er bygget slik at foreldre som meg må bevise behovet sitt – igjen og igjen.

Du kan ikke bare være sliten. Du må dokumentere det. Du kan ikke bare si at barnet ditt strever. Du må beskrive hvor ofte, hvor intenst, hvor alvorlig. Du må gjenta det som gjør vondt, til det nesten mister mening. Og mens du gjør det, skal du samtidig være en trygg mamma.

Det er noe brutalt ved å måtte argumentere for sitt eget barns behov. Som om omsorg er en forhandling.

Ventingen har gjort noe med meg.

Den har gjort meg fryktløs.

For når du har stått i møter og sagt høyt det du egentlig bare hvisker til deg selv om natten – da forsvinner skammen. Jeg har blitt modigere enn jeg noen gang har vært.

Mer direkte. Mer ærlig. Jeg har sluttet å pakke inn for at andre ikke skal synes jeg er «for mye».

Ventingen gjør meg også sliten på et helt annet nivå. For hver dag uten svar kjenner jeg det i kroppen. Hva om vi ikke får det vi trenger? Hva om jeg må kjempe enda mer? Hva om jeg ikke orker en runde til?

Jeg er en sterk stemme i systemet, men en engstelig mamma som tenker ut forskjellige scenarier etter Theo har lagt seg. Pulsen stiger, kjeven låser seg og skuldrene er på høyde med ørene. Dette er beredskap.

Livet skjer mens dokumentene ligger i en bunke. Systemet jobber frem til det er middagstid, mens vi skal prøve å fungere i det døgnet rundt.

Jeg har blitt kompromissløs. Mindre opptatt av å være behagelig. Når det gjelder ens barn, forsvinner høflighet ganske kjapt. Men vi tilpasser oss, det gjør vi alltid.

Spørsmålet er bare hvor mye mer vi må bøye oss før noe knekker.