Herold

Debatten om utviklingen i Tinn er viktig. Telemarkforskning peker tydelig på at kommunen må skape flere arbeidsplasser og øke attraksjonskraften dersom man skal bremse befolkningsnedgangen. Det er vanskelig å være uenig i det premisset. Skal en kommune klare å stabilisere folketallet, må det finnes arbeid, utvikling og en grunn til at folk faktisk ønsker å bli.

Samtidig er det et paradoks at mye av det som nå løftes, er ting mange har snakket om i flere år. Behovet for å knytte utviklingen på Gausta tettere til Rjukan sentrum er ikke noe nytt. Mange har lenge ment at fjellet og byen må utvikles sammen dersom dette skal fungere over tid. Derfor er det faktisk positivt at Gausta selv nå sier dette så tydelig. Kanskje er det nettopp slike signaler som skal til for at ting begynner å bevege seg.

Samtidig reiser det et naturlig spørsmål: Hvorfor har ikke denne koblingen mellom fjellet og byen vært en tydeligere prioritet tidligere?

Det gjør det litt vanskelig å forstå hvorfor ikke kommunen og aktører som arbeider med destinasjonsutvikling lokalt har vært tydeligere på denne sammenhengen tidligere. Sentrumsutvikling på Rjukan har i perioder opplevdes mer motarbeidet enn prioritert. Når trafikk, aktivitet og investeringer i stor grad trekkes opp mot fjellet, er det lett å sitte igjen med en følelse av at verdiskapingen også stopper der oppe. Da er det bra at Gausta selv nå peker på at byen også er en del av helheten.

Utfordringen i Tinn handler uansett ikke bare om nye ideer eller store prosjekter. Den handler også om realitetene i arbeids- og boligmarkedet. Mange av jobbene i reiselivet er sesongbaserte. Når en stor andel av de rundt 240 ansatte i GDU-strukturen er sesongarbeidere, sier det seg selv at det ikke nødvendigvis gir den stabiliteten som trengs for å etablere seg med bolig og familie i kommunen.

Samtidig ligger leieprisene på Rjukan allerede høyt i forhold til lønnsnivået i mange av disse yrkene. Når en vanlig leilighet fort ligger rundt 10.000 kroner i måneden, er det et reelt spørsmål hvordan en sesongarbeider, sommerhjelp eller ung arbeidstaker skal ha råd til å bosette seg her.

Det er også en realitet at leiemarkedet påvirkes av at NAV i mange tilfeller dekker høye leiesatser. Når slike nivåer aksepteres i markedet, bidrar det til å holde prisene oppe for alle andre også. I et lite lokalsamfunn merkes slike mekanismer godt. Da hjelper det lite å snakke om bolyst dersom boligkostnadene ligger på et nivå mange ikke har mulighet til å håndtere.

Samtidig må man tørre å stille spørsmål ved hvordan kommunen prioriterer utviklingsarbeidet. Det hjelper lite å legge millioner på bordet til ulike utviklingsprosjekter dersom resultatene ute i sentrum ikke står i forhold til ambisjonene. Når midler kanaliseres inn i lokale utviklingsinitiativ hvor sentrale aktører også sitter i politikken og driver flere næringer selv, er det lov å stille spørsmål ved om dette faktisk skaper mer bolyst – eller bare mer aktivitet for noen få.

Flere av de store satsingene som har vært lansert for sentrum de siste årene, har også vist hvor vanskelig det kan være når planer utvikles langt fra hverdagen til dem som driver næring der. Enkelte bedrifter har opplevd at tiltak som skulle gjøre sentrum mer attraktivt, i praksis har gjort hverdagen mer komplisert. Rjukan Kebab er blant virksomhetene som har reagert på løsninger i sentrum som har gjort tilgangen for kunder dårligere.

Når Gausta nå samtidig utfordrer kommunen til å prioritere mellom prosjekter, for eksempel ved å sette nye satsinger opp mot rehabilitering av Krossobanen og andre tiltak, er det egentlig en debatt Tinn burde hatt for lenge siden. Prioriteringer er helt nødvendig dersom man faktisk ønsker utvikling.

Men bolyst handler heller ikke bare om prosjekter, planer og investeringer. I bunn og grunn skapes bolyst av menneskene som bor her – ikke av hvilke butikker som ligger i sentrum.

Jeg kjenner selv til innflyttere som har bodd her i nærmere ett år og som sier rett ut at «det er ingen som snakker til meg». Når man hører slike ting, bør det kanskje gi litt større ettertanke enn enda en diskusjon om nye planer og satsinger.

Skal folk bli boende i en kommune, må de ikke bare ha arbeid og bolig. De må også oppleve at de blir en del av lokalsamfunnet. Flere som flytter hit utenfra beskriver at det kan være vanskelig å komme inn i miljøene. Det er neppe vond vilje, men det er likevel en erfaring som går igjen.

Samtidig må vi også tørre å snakke litt ærlig om den politiske kulturen. Politikk bør i utgangspunktet styres av vurderinger og prioriteringer, ikke følelser eller tilhørighet til bestemte miljøer. I et lite lokalsamfunn hvor ett parti har dominert lenge, kan det fort oppleves som at meningene sitter ganske fast.

Spørsmålet blir derfor ganske enkelt: Hva er det egentlig som skal skape bolyst i Tinn – planer og prosjekter, eller et lokalsamfunn hvor folk faktisk ønsker å bli?

Derfor handler bolyst til syvende og sist om mer enn prosjekter og investeringer. Det handler om hvordan vi som lokalsamfunn møter nye mennesker, og hvordan vi klarer å skape et miljø hvor folk faktisk føler seg velkomne.

Bolyst kan ikke vedtas i et kommunestyre. Den skapes i møte mellom mennesker – hver eneste dag.