Herold

Paradokset i Rana er at de som sterkest forfekter helhetsbegrepet, tilsynelatende er de som tenker minst helhetlig, skriver Malin Maria Mathisen.

En dag i november slo det meg, og mange andre, at dette ikke lenger handlet om politikk. Det handlet om moral, etikk og ansvar. I lang tid har mange av oss gått ut fra at prosessen handlet om vanskelige prioriteringer og stram økonomi. At den var nødvendig. At det ikke fantes alternativer. At grundige vurderinger og helhetlige analyser lå til grunn for beslutningene som ble presentert. Etter hvert har bildet blitt et annet. Økonomi har blitt brukt som en sannhet det ikke var rom for å stille spørsmål ved. Men når spørsmål faktisk ble stilt, viste tallene seg ikke å være etterprøvbare. Regnestykker manglet. Helheten uteble. Det som ble kalt helhet, bar i praksis preg av suboptimalisering: sterke delmål som gikk på bekostning av det samlede ansvaret. Paradokset i Rana er at de som sterkest forfekter helhetsbegrepet, tilsynelatende er de som tenker minst helhetlig. For det nytter ikke å skryte av å ha mye igjen på konto dersom du ikke har gitt barna dine mat. Selektive måltall alene sier ingenting om du har oppfylt det ansvaret du er satt til å bære. Da vi gikk i dialog med flere om vesentlige svakheter i saksgrunnlaget, manglende vurderinger, utelatte dokumenter og konkrete feil, møtte vi ikke en vilje til å undersøke om noe faktisk var galt. Det var kun en vilje til å gå videre med saken slik den sto. Det som nå kommer frem, er ikke først og fremst uenighet om prioriteringer. Det er erkjennelsen av at mange visste om manglene hele tiden. At vurderinger mangler. At barnets beste ikke er vurdert slik lovverket krever. At dette var kjent før man trykket på stemmeknappen om å sende det på høring, og det har vært kjent gjennom hele prosessen – frem til den nå foreslås stanset. At den nå foreslås stanset, endrer ikke behovet for å ta et oppgjør med hvordan den ble gjennomført.

Går man tilbake til Aristoteles finner man en god beskrivelse av det moralske problemet som utspiller seg i Rana. Han beskrev at mennesker kan vite hva som er rett, men likevel unnlate å handle deretter. Ikke fordi man nødvendigvis ønsker å gjøre feil, men fordi man ikke bruker kunnskapen man vet finnes, man setter den til sides. Av lojalitet. Av frykt. Eller den enkleste utvei. Dette er moralsk dissonans: Når handlingene våre ikke samsvarer med det vi vet er riktig. Barnas stemme har, sammen med mange andre, forsøkt å bidra til avklaring. Ikke for å «ta noen», men for å styrke saksgrunnlaget. Det er betalt for en juridisk vurdering av hele skolesaken tilbake til det opprinnelige vedtaket i desember 2023. Som en hjelp, også for dem som ønsket å snu. Brevet fra et av Norges beste advokatfirmaer, betalt av innbyggere i Rana, ble ikke imøtegått. Det ble forsøkt nedsnakkes og tiet i hjel. Når 61 høringssvar peker på alvorlige mangler, og det ikke stoppes opp, er det ikke lenger et spørsmål om uenighet. Da er det et spørsmål om ansvar. Når engasjement for barn og lovverk blir møtt med personkarakteristikker eller forsøk på å undergrave motivasjon, er det et tegn på at debatten har beveget seg bort fra sak og over i noe annet. Moralsk nøytralitet er også et valg. Å ikke gripe inn når man ser at noe er galt, er også en handling. I saker som berører det viktigste Rana har, barna, i tillegg til ansatte og nærmiljø, får dette valget konsekvenser langt utover knappen som trykkes på når man stemmer for vedtaket. Det vi ser nå, er at også stemmer som tidligere har vært stille, trer frem. Ikke aktivister. Ikke politikere. Men mennesker som har jobbet i systemet, fulgt sakene tett og sett beslutningene fra innsiden. Når også disse stemmene problematiserer narrativet om et «omstillingsbehov», og peker på at tallene ikke underbygger påstandene, er det et tydelig tegn på at dette ikke handler om følelser eller motstand mot endring. Det handler om realiteter, og om ansvar.

Arrangerer marsj gjennom byen til støtte for barna: – Valget av dato er bevisst

Det som gir håp, er mobiliseringen vi ser nå. Aldri før har engasjementet vært større. Innbyggerne tar tilbake rammen for hva som skal skje. Valg som tas fremover må være forankret i barnets beste og nærmiljøets beste, enten du bor i Plurdalen, på Båsmo, Selfors eller i sentrum. Til slutt handler det om noe helt grunnleggende: Kan vi se barna i øynene om noen år og si at vi gjorde alt vi kunne for det vi visste var riktig?

Vi håper å se deg i Ranværingsmarsjen.

Mandag 9. mars møtes vi – for alle barna i Rana

SE BILDENE: Slik reagerer ranværingene på at politikerne stoppet saken om oppvekststruktur. – Jeg blir veldig lettet og glad

Tårer og lettelse etter at skolene på Skonseng og Selfors er berget. – Veldig positivt overrasket

Tårer og lettelse etter at skolene på Skonseng og Selfors er berget. – Veldig positivt overrasket

Usikkerhet i SV ble tungen på vektskåla for at skoleflertallet sprakk. Dette sier politikerne dagen etter: – Det ble for mange jokere

Tidligere rektor ved Rana ungdomsskole om skolestrukturen: Selv sitter jeg med en emmen smak i munnen. Smaken av å bli lurt

56 forskjellige FAU'er, organisasjoner, partier, lag, bedrifter, fagforeninger og privatpersoner med alvorlig bekymring til Rana kommune i skolestruktursaken