Herold

I prosessen rundt kommunesammenslåingen har det dessverre vært altfor få motargumenter i debatten. Dette er ikke fordi det ikke finnes noen motargumenter, tvert imot finnes det mange gode argumenter for å ikke slå seg sammen, men disse har dessverre ikke fått rom i debatten fordi utredningene og de politiske prosessene for det meste har sett på fordeler ved en sammenslåing og viet lite plass til ulemper og hvilke negative konsekvenser en sammenslåing kan føre til. Dette står i kontrast til kommunestyrevedtakene som satte i gang hele prosessen der det ble vedtatt at en skulle se på utfordringer for kommunene og hvordan disse kunne løses både med og uten sammenslåing.

Men hvor har det blitt av løsningene uten kommunesammenslåing i rapportene som har kommet? Slik jeg leser de sier de svært lite om hvordan vi faktisk kan løse det om vi velger å fortsette som tre kommuner. Dette gjør det også vanskelig både for innbyggerne og politikerne å ta stilling til hva de faktisk stemmer på om de stemmer nei. Da kan det fort framstå som at en sammenslåing er det eneste realistiske alternativet. Men det at alternativer ikke har blitt utredet, betyr ikke at de ikke finnes, men det blir dessverre vanskeligere for politikere og privatpersoner som er imot å bryte gjennom lydmuren når ja-sida har så mange «hvis atte om atte»-tall å vise til i sine argumenter.

En så stor og irreversibel beslutning som en kommunesammenslåing fortjener å bli gjort på et grunnlag der innbyggerne faktisk er klar over hva de velger bort ved å stemme ja. Dette har dessverre så langt vært vanskelig å få fram nettopp fordi debatten og prosessen har vært så ensporet.

Hvis man stemmer ja til sammenslåing så velger man bort en kommune som er godt forankret i de lokalsamfunnene den består av. Jo flere lokalsamfunn du samler i en kommune, jo større sjanse er det for at noen må bli nedprioritert i møte med stramme budsjetter og kuttforslag fra kommunedirektøren. For en må ikke tro at en kommunesammenslåing er noe mirakelkur for kommuneøkonomien. Økonomien vil fortsatt være utfordrende selv om kommunen blir større og da blir det også nødvendig med tøffe prioriteringer.

I intensjonsavtalen er det lagt opp til at det skal beholdes tjenester nært folk i den nye kommunen, men denne avtalen er ikke bindende. Det betyr at et kommunestyre i fremtiden står helt fritt til å ta beslutninger som bryter med det som står i avtalen. Dessuten er det ikke definert hva man legger i at tjenestene skal beholdes nært folk. Hva en opplever som tjenester nær seg kan variere fra person til person, så det at det loves at det skal beholdes tjenester nært folk betyr ikke nødvendigvis at det ikke blir sentralisering. En kan jo for eksempel argumentere med at reisevegen fra Raufoss og Lena til Gjøvik tross alt ikke er så lang, og at man derfor fortsatt beholder tilbudet nært folk selv om det sentraliseres til Gjøvik.

I en storkommune vil politikerne i det nye kommestyret komme fra alle de tre tidligere kommunene. Dette innebærer at de mister nærheten, kjennskapen og tilknytningen til det tjenestetilbudet de råder over. En politiker fra for eksempel Biri eller Gjøvik by vil naturligvis ikke ha den samme tilknytningen til tjenestetilbudet i dagens Østre Toten som en politiker som bor i Østre og benytter seg av dette tilbudet i hverdagen.

Politikerne samhandler da også mindre i hverdagen med folk som blir berørt om tjenestetilbudet blir endret på. Det betyr i praksis at perspektivet på tjenestetilbudet blir et helt annet, nettopp fordi mange av politikerne ikke lenger har den samme dagligdagse tilknytningen til det tjenestetilbudet de bestemmer over.