Herold

Vi har nettopp lagt bak oss et historisk OL. Nok en gang har vi bevist at 5,7 millioner nordmenn kan banke stormakter på den globale arenaen. Hvorfor klarer vi ikke å overføre denne vinnerkulturen til næringslivet?

I idretten er vi besatt av verdensklasse. Vi bygger miljøer som Olympiatoppen, der ekstremprestasjoner dyrkes frem gjennom klyngesamarbeid og deling av "best practice". Vi feirer enerne våre som nasjonalhelter. Men når vi flytter blikket fra OL-stadioner til næringsparkene, endrer tonen seg.

Den norske frykten for enere

Som ledere ved USN Handelshøyskolen ser vi talentene hver dag. Vi utdanner topp ledere og økonomer, men sender dem ut i et system preget av regulatoriske hindre og en kulturell skepsis til kommersiell skalering. Selv om reguleringer utformes med de beste intensjoner, opplever gründere ofte at summen av dem er så omfattende at de legger begrensninger på innovasjon og skaperglede.

I idretten har vi skjønt det: For å få frem en Johannes H. Klæbo, Heidi Weng, Thea Stjernesund, Ragne Wicklund, Sander Eitrem og andre talenter, må vi tørre å satse massivt på de få som vil nå toppen. I næringslivet møtes tilsvarende ambisjoner ofte med jantelov og mistenksomhet.

Mens vi heier frem idrettsutøvere som tjener millioner, debatterer vi gründeres formue med en tone som kveler skapertrangen. Vi trenger en kulturell endring,der det å bygge et globalt programvareselskap anses som en like stor bragd for nasjonalregnskapet som et gull på 5000-meteren.

Med blylodd rundt anklene i finalen

Suksess i toppidrett krever tre ting: Talent, ekstrem trening og optimale rammebetingelser. I idretten kaller vi det "smørebussen". I økonomisk teori vet vi at aktører responderer på insentiver. I idretten er insentivene ære, medaljer og sponsormidler – perfekt justert etter prestasjon. Forskjellen på førsteplass og fjerdeplass er brutal. Vinnerne, de få, får mye, mens deltagere ellers får lite eller ingenting.

I det norske næringslivet er bildet motsatt. Akkurat idet en gründer begynner å få fart på skiene, blir vedkommende møtt med et skattesystem som fungerer som sand i maskineriet. Der idretten dyrker frem og belønner vinneren, bidrar skattesystemet til at gründere ikke høster den fulle gevinst av innsatsen sin.

Oppfatningen blant gründere er at formuesskatt på arbeidende kapital tapper oppstartsselskaper for likviditet, for å betale skatt på verdier som kun eksisterer på papiret. Det er som om vi skulle pålagt utøverne våre å gå med blylodd rundt anklene i finalen, bare for å sikre at ingen skiller seg for mye ut fra resten av feltet.

Verdiskaping og verdifordeling henger sammen

Norge er verdensmester i verdifordeling. Det er en av våre største styrker som samfunn. Men som fagpersoner må vi advare: Vi kan ikke fordele verdier som ikke lenger skapes. Diskusjonen om "rikinger" har skygget over nødvendigheten av en vital privat sektor som kan bære velferdsstaten når oljeinntektene avtar.

I idretten feirer vi at enerne drar feltet. I næringslivet må vi anerkjenne at de som tør å satse risikokapital og skape arbeidsplasser, er de samme som finansierer våre felles institusjoner. Vi må slutte å se på verdiskaping og verdifordeling som motsetninger, og heller se dem som to sider av samme medalje.

En «smørebuss» for næringslivet

Vi har en ekstremt sterk merkevare som idrettsnasjon. Men en merkevare må ha substans. Vi har alle forutsetninger for å posisjonere Norge også som et innovasjonsland: Høy tillit og teknologiske miljøer i verdensklasse, samt en høyt utdannet befolkning.

Skal vi lykkes, må vi profesjonalisere "smørebussen" for norsk næringsliv. Vi må ta en debatt om hvilke regulatoriske og skattemessige hindre som kan fjernes, slik at vi skaper et rammeverk som stimulerer til vekst fremfor utflytting.

Vi har bevist at vi kan være best i verden når vi vil. Nå er spørsmålet om vi har det politiske motet til å sikte mot pallen også i den globale verdiskapingen. Det er på tide å sende næringspolitikerne til Olympiatoppen.