Herold

Krigen i Ukraina utspiller seg ikke bare på frontlinjene i øst.

En av de merunderlige utviklingene i vår tids politiske debatt er at deler av den vestlige høyresiden – politiske miljøer som tradisjonelt har vært blant de tydeligste forsvarerne av nasjonal suverenitet, territorielle grenser og staters rett til selvforsvar – i dag fremstår mer ambivalente i møte med Russlands krig mot Ukraina enn mange kanskje ville forventet.

Paradokset er åpenbart. Russland bryter et av de mest grunnleggende prinsippene i etterkrigstidens europeiske orden: at grenser ikke skal endres gjennom militær makt.

Likevel dreier diskusjonen seg ofte mindre om dette prinsippet enn om fortellingene som omgir krigen.

Noen hevder at krigen i realiteten er et resultat av vestlig provokasjon. Andre mener støtte til Ukraina bare forlenger konflikten. Enkelte antyder til og med at Ukraina selv bærer et betydelig ansvar for krigen.

PER ARNE ISAKSEN, bio

At slike argumenter eksisterer i åpne demokratier er ikke i seg selv oppsiktsvekkende. Uenighet er selve demokratiets livsform.

Det mer interessante er hvor raskt diskusjonen beveger seg bort fra spørsmålet om hva som faktisk skjer – og over til spørsmålet om hvilken fortelling man opplever som mest troverdig.

Når det skjer, har debatten allerede flyttet seg fra virkelighet til identitet.

Derfor oppstår et mer grunnleggende spørsmål: Hva skjer med et samfunn når evnen til å skille mellom virkelighet og fortelling gradvis svekkes?

Dette er ikke bare et politisk spørsmål. Det er også et psykologisk og idéhistorisk spørsmål.

Fra psykologisk forskningvet vi at mennesker sjelden vurderer informasjon helt nøytralt. Fenomener som bekreftelsesbias og motivert resonnering gjør at vi lettere aksepterer informasjon som bekrefter våre oppfatninger – særlig når den bekrefter vår egen identitet. Forskningen til blant andre Yale-professor Dan Kahan har vist hvordan mennesker ofte tolker fakta på måter som beskytter nettopp slike identiteter.

Paradoksalt nok kan høy utdanning eller analytisk kapasitet i slike situasjoner gjøre mennesker bedre til å forsvare egne standpunkter – ikke nødvendigvis bedre til å revidere dem.

Intellektuell kapasitet beskytter derfor ikke automatisk mot selvbekreftende tankemønstre. Den kan også gjøre rasjonaliseringene mer sofistikerte.

Når slike psykologiske mekanismer møter et informasjonssamfunn preget av sterke politiske identiteter og digitale ekkokamre, får propaganda et langt større handlingsrom enn tidligere. Juristen og samfunnsforskeren Cass Sunstein har beskrevet hvordan slike ekkokamre kan forsterke nettopp denne typen gruppetenkning.

Moderne informasjonskrig handler derfor sjelden bare om å overbevise mennesker om én bestemt versjon av virkeligheten.

Ofte er det tilstrekkelig å skape tvil om hva som i det hele tatt kan regnes som sikkert.

Når virkelighetsbildet fragmenteres, svekkes også tilliten til institusjonene som forvalter kunnskap – medier, forskning og offentlige myndigheter.

Resultatet er ikke nødvendigvis at én fortelling vinner.

Det kan være nok at ingen fortelling lenger oppfattes som pålitelig.

I et slikt landskap oppstår et tomrom som autoritære aktører har lært å utnytte. Analytikere av moderne informasjonskrig, som den britiske forfatteren Peter Pomerantsev, har pekt på at målet ofte ikke er å få mennesker til å tro på én bestemt versjon av virkeligheten, men å gjøre selve virkeligheten mer uklar.

Dermed flyttes slagmarken.

Krigen i Ukraina utspiller seg ikke bare på frontlinjene i øst.

Den utspiller seg også i informasjonsrommet – i mediene, i sosiale plattformer og i våre egne offentlige samtaler.

Dette gjør konflikten prinsipielt viktigere enn mange kanskje innser. Hvis militær makt igjen blir et legitimt middel til å endre grenser i Europa, utfordres ikke bare en enkelt stat, men hele den politiske orden som ble etablert etter andre verdenskrig.

Men krigen tester også noe mer grunnleggende: vår egen evne til å forholde oss til virkeligheten når den blir politisk ubehagelig.

Demokratiske samfunn har alltid vært avhengige av en viss grad av felles virkelighetsforståelse.

Uenighet om politikk, verdier og prioriteringer er normalt. Men hvis selve virkelighetsbeskrivelsen splittes i parallelle fortellinger, blir det vanskeligere å føre en rasjonell offentlig samtale.

Da handler uenigheten ikke lenger bare om løsninger.

Den handler om hva som faktisk er sant.

Demokratiets styrke ligger nettopp i åpenheten – i kritikken, i den frie meningsutvekslingen og i muligheten til å utfordre etablerte sannheter.

Men nettopp disse egenskapene gjør også åpne samfunn sårbare dersom den felles virkelighetsforståelsen bryter sammen.

Derfor kan den viktigste kampen i vår tid vise seg å være mindre synlig enn mange forestiller seg.

Den handler ikke bare om territorium eller militær styrke.

Den handler om noe mer grunnleggende: om samfunn fortsatt er i stand til å holde fast ved forskjellen mellom fakta og fortelling.

For til syvende og sist handler spørsmålet ikke bare om hva Russland gjør i Ukraina.

Spørsmålet er hva som skjer med et samfunn når det gradvis mister evnen til å gjenkjenne virkeligheten.