Herold

Rovdyrforvaltning skaper engasjement i nord – og det med god grunn. For oss handler dette ikke bare om bestandsmål og statistikk. Det handler om matproduksjon, bosetting og totalberedskap. Det handler om å ha «lys i husan» i vår landsdel.

Norge har nasjonale bestandsmål for ulv, jerv, gaupe og bjørn. Målet er å balansere vern og bruk.

Samtidig vet vi at belastningen ikke er likt fordelt. Troms, Finnmark og Nordland har flere av landets viktigste yngleområder for jerv og bjørn, og i region 8 (Troms og Finnmark) er bestandsmålet for gaupe 10 årlige familiegrupper – et nivå regionen de siste årene har ligget tett opp mot eller over.

For beitenæringen får dette konkrete konsekvenser.

I Troms og Finnmark meldes det årlig flere tusen sau og lam tapt i beiteperioden. Normaltapet ligger gjerne på 2–5 prosent, men i rovdyrutsatte områder er tapsprosenten betydelig høyere. Også i Nordland erstattes hvert år et betydelig antall sau som dokumentert eller sannsynlig tatt av rovvilt.

Reindriften i nord opplever tilsvarende utfordringer. Det søkes årlig erstatning for et høyt antall rein, og rovvilt, inkludert ørn, er en sentral del av tapsbildet i flere distrikter.

Dette er ikke bare næringsspørsmål. Det er beredskap.

Norge har en begrenset selvforsyningsgrad. I en tid med geopolitisk uro og økt fokus på nasjonal motstandskraft, er det avgjørende å styrke – ikke svekke – matproduksjon basert på egne ressurser. Sauehold og reindrift i nord utnytter utmarksbeiter som ikke kan brukes til annen matproduksjon. Når rovdyrtrykket fører til redusert beitebruk eller avvikling av drift, mister vi mer enn produksjonstall. Vi mister aktivitet, arbeidsplasser og bosetting.

Totalberedskap handler om mer enn militær kapasitet. Den handler om robuste lokalsamfunn, levende bygder og produksjon i hele landet. I nord er matproduksjon og bosetting også en del av totalforsvaret. Uten folk – ingen beredskap. Uten næring – ingen lys i husan.

Rovdyr har en naturlig plass i norsk natur. Men forvaltningen må oppleves som balansert og rettferdig, særlig i områder som bærer en stor del av den samlede belastningen.

Nordkalottfolket mener derfor at:

• Forvaltningen i større grad må ta hensyn til samlet regional belastning.

• Skadefelling ved dokumenterte tap må være forutsigbar og effektiv.

• Rovdyrpolitikken må ses i sammenheng med mål om matberedskap, bosetting og totalberedskap.

Rovdyrforvaltning vil alltid innebære krevende avveininger. Nettopp derfor trenger vi en åpen og kunnskapsbasert debatt – der både naturmangfold og matproduksjon tas på alvor.

Bærekraft i nord handler om balanse.

Om mat på bordet.

Og om å ha «lys i husan» – også i framtida.