Herold

Det handler om hvem som skal ta ansvar for at vi får en ryddig, anstendig og redelig kraftdebatt.

De siste årene har kraftdebatten i Norge blitt stadig mer ensidig. Økt kraftbehov brukes som et uangripelig premiss. Mer produksjon tas som en nødvendighet. Og i praksis fremmes løsningen først og fremst som mer vindkraft på land. Alternativer som energieffektivisering, oppgradering av eksisterende vannkraft, lokal solproduksjon og prioritering av kraftbruk, får langt mindre plass i den overordnede diskusjonen. Og når først premisset er lagt snevres handlingsrommet inn og får en retning som ikke har vært behandlet i den offentlige debatten.

Dette er statens rammefortelling. Dette er premisset vi blir bedt om å godta. Utarbeidet i et tett samarbeid med kraftbransjen og dens interesseorganisasjoner. Og det er der problemet ligger. Premisset bør utformes i samarbeid med hele samfunnet, ikke kun sammen med kraftbransjen. De har sine mål og interesser, men det er ikke gitt at de harmonerer med våre overordnede samfunnsinteresser.

Da kan det bli staten og kraftbransjen mot folket. Mot kommunens selvråderett og vedtatte verdivalg.

For da blir lokale nei-vedtak ikke bare politiske beslutninger. De blir hindringer - obstruksjon av statens ønsker. Og da kan veien til kampmodus bli kort. Spesielt hvis retorikken vi nå ser i deler av debatten blir normalisert.

Det er i lys av denne problemstillingen Europowers dekning må leses.

I Europower 19.02.26 skriver redaktøren i en kommentar: «Nå saboteres vindkraftprosessene av kommunene. Slik bør reglene endres». Der heter det blant annet:

«Kommunepolitikerne er ikke i stand til å bruke hodet i vindkraftsaker. Da bør de heller ikke få anledning til å si stopp før fakta ligger på bordet.»

Når kommuner bruker en lovfestet vetorett, beskrives de som irrasjonelle. Ute av stand til å bruke hodet.

Videre omtales motargumenter som «føleri og irrasjonelle argumenter», og en folkevalgt beskrives som «knapt mulig å fremstå som en mer useriøs folkevalgt».

Artikkelen ble samme dag som publisering delt på Facebook av Fornybar Norges pressesjef.

Innenfor en fortelling der mer vindkraft fremstår som den eneste realistiske løsningen, blir slike formuleringer forståelige. Men ikke nødvendigvis kloke.

For kommunenes vetorett er ikke et avvik fra demokratiet. Den er en del av det.

Den er vedtatt av Stortinget. Den er gitt som en del av lokaldemokratiets handlingsrom. Hvis bruken av den konsekvent fremstilles som sabotasje, føleri eller uttrykk for manglende dømmekraft, oppstår det et misforhold mellom formell rett og faktisk legitimitet.

Europower er et lite og smalt bransjemagasin med et relativt lite nedslagsfelt. Det er derfor ikke så mange utenfor bransjen som leser det.

Men når en bransjeorganisasjon som Fornybar Norge – med medlemmer som Statkraft, Statnett og en rekke offentlig eide energiselskaper – løfter frem og sprer denne typen formuleringer, får språket en annen tyngde og ikke minst en atskillig større spredning enn om det kun sto i et bransjemagasin.

Og det er i det perspektivet dette begynner å bli problematisk.

Er det riktig av en organisasjon, som får en betydelig del av sin inntekt fra statlige og kommunale selskaper, å på denne måten bidra til å delegitimere lovfestede kommunale rettigheter?

Vindkraftsaker skaper splittelse, sies det. De fleste av oss er nok enig i det. Språket i debatten på sosiale medier kan til tider være hardt og partene oppleves som uforsonlige. Er det ikke da på tide å spørre om hva som ligger bak dette? Kan spredning av denne typen retorikk bidra til å forsterke konfliktnivået?

Hvis svaret er ja, handler det ikke lenger bare om uenighet i sak, men om ansvar for normene som etableres.

Hvem skal da ta hovedansvaret for å sørge for at disse konfliktene blir håndterbare - at de ikke eskalerer? Kan det tenkes at konflikten oppstår nettopp i spennet mellom statens ønsker og kommunens lovfestede rettigheter? Og hvis det er tilfellet, hvordan bør dette håndteres?

Det som er rimelig sikkert er at å normalisere retorikk som blant annet Europower legger for dagen, og som Fornybar Norge videreformidler, ikke vil dempe konfliktnivået. Snarere tvert imot.

Når Fornybar Norge implisitt går god for og bidrar til spredning av formuleringer som: «Kommunepolitikerne er ikke i stand til å bruke hodet …», kommunalt nei er «sabotasje». Og gyldige motargumenter karakteriseres som «føleri og irrasjonelle argumenter». I hvilken retning kan vi da forvente at språket i sosiale medier og resten av debatten tar? Jeg tror svaret er åpenbart.

Dette handler ikke bare om vindkraft. Det handler om hvem som skal ta ansvar for at vi får en ryddig, anstendig og redelig kraftdebatt. En debatt som har rom for løsninger også utenfor statens og kraftbransjen noe snevre premiss.

I det perspektivet faller det naturlig å spørre om ikke staten bør ta et særlig ansvar for å være bevisst hvilke normer som får feste. Spesielt når aktører med statlig tilknytning sprer denne typen retorikk