Herold

Vi ser konturer av et forsvar type Forrige Århundre 2.0.

Aftenposten kjører debatt om hvem som ikke forutså angrepet på Ukraina. Den burde stått om hvorfor ingen så at dette ville bli en drone- og missilkrig.

Planlegger vi på riktig måte? Klart mest rett har professor Tormod Heier som hevder at vi forbereder oss på feil krig og at hybride anslag er det mest sannsynlige. Det går også debatt i forsvarstidsskriftene, og generalmajor (p) Tor Rune Raabye hevder at vi må bygge opp de tre planlagte brigadene og ytterligere tre brigader. Begrunnelsen er, oppsummert, at det er på land folk bor. Dette blir for enkelt.

Etter Grønland og Islandhar de nordiske landene Europas mest kystnære befolknings-, nærings- og transportstruktur. Med sine store fiskerier og oppdrettsnæringer og ikke minst offshore virksomhet, og med kysten som en bærende transportåre, er Norge aller mest kyst- og havnært. Det bør derfor være et tankekors at mens vi har modernisert men redusert vår lille kystjegerstyrke, gjennomfører Sverige en formidabel utbygging. Den sterke Victoriabataljonen i Stockholms skjærgård og ut mot Ålandsförträngningen har fått følge av en bataljon ved Nordens klart viktigste mottakshavn for Nato-forsterkninger, Göteborg. Mer kommer. Det svenske forsvaret vil støtte kystjegerne med blant annet artilleri og fly. Også Finland har en kystjegerbataljon, tross at deres mest akutte forsvarsproblem er den lange østgrensen.

Og viktigst:Britene gir nå topp prioritet til sin nye «Atlantic Bastion». Den har sin østre flanke på Norskekysten, og britene regner Norge inn i dette strategiske konseptet. Det er derfor foruroligende når Raabye avskriver nylig moderniserte Royal Marines i forsvaret av Norge. Royal Marines er i realiteten den klart største, sterkeste og mest anvendelige styrken for Norskekysten i dag. Der folk bor.

JOHN BERG bio

Atlanterhavsbastionener avgjørende for forsvaret av Norge på alle nivåer fra hybridkrig og opp. Ikke minst undervanns hybridkrig. Det er uvirkelig at dette ikke er tema i vår debatt. I den britiske fagdebatten figurerer Norge sentralt. Her anføres også at britisk offshore virksomhet har inspeksjons-, vedlikeholds- og reparasjonskapasitet som godt overgår det Royal Navy har, og at denne må integreres i Atlanterhavsbastionens totalforsvar. Selvsagt må også norske sivile kapasiteter inn, slik vi må utvikle vårt totalforsvarskonsept, integrert med britenes kapasiteter.

Utviklingen avvåre to nye brigader og hele landforsvaret blir en monumental utfordring. Finnmarksbrigaden må kunne møte den landoffensive delen av et fullskala angrep så godt som alene over en tid. Den vil trenge mye langtrekkende presisjonsild og meget høy mobilitet for å kunne gripe inn på riktig sted til riktig tid, og et meget sterkt og sammensatt luftvern mot de trusler vi nå ser i Ukraina.

Men Finnmark vil mest sannsynlig bli utsatt for hybride cyberangrep, sabotasje, mer og mindre åpent press med droner, gjerne store svermer av droner, og mangeartet press på kysten og på havet. Vi må vente at hybride anslag kan bli styrt langt utenom de vitale etterretningsinstallasjonene i nordøst, koordinert med under hånden signaler til USA om at installasjonene ikke vil bli angrepet såfremt amerikanerne viser tilbakeholdenhet.

En mulighet erat russerne skyver sin egen bastion på havet frem til Svalbard-Finnmarkskysten, og at de tar eksempelvis Sørøya. Og hvem er det i dag som kan kjempe på Sørøya med tellende styrke? Jo, Royal Marines.

Den nye Brigade Sørhar lignende utfordringer, men også dilemmaer. Skal vi satse på hjulgående panserkjøretøyers overlegne fart og rekkevidde på vei og i lettere terreng fremfor tungt beltegående panser som mest sannsynlig vil komme for sent frem? Og i hvilken grad skal vi standardisere med, for ikke å si integrere med, svensk landforsvar? Det er som nevnt i stor grad et kystforsvar.

Mot raid og lignende må vi ha taktiske helikoptre. I Nord-Norge er det kun britene som har tellende kapasitet. Etter det som fremgår, har regjeringen nylig sagt nei til fire av de seks AW101-erne vi hadde en meget god opsjon på. Dette er eneste relevante helikoptertype med rekkevidde til å operere på Svalbard fra fastlandet, og vi sier nei! Britene har dem i nord; og dermed har vi den delikate situasjon at hvis noe som krever helikoptre skulle bygge seg opp på Svalbard, blir det britene som må fly norske styrker og politi dit. Samtidig fortsetter vi å bruke penger på nye stridsvogner i Målselvdalføret. De vil knapt komme til skudd i noe sannsynlig scenario, og slett ikke på Svalbard eller for den saks skyld på Sørøya.

Mens vi pøser penger ut på nye stridsvogner, vurderer regjeringen å kutte i antall nye fregatter. Nye fregatter er essensielle for Norges rolle i Atlanterhavsbastionen. Da forsvarsplanen på 1635 milliarder kroner ble lagt frem, advarte flere om at så mye penger kan resultere i at vi går for det samme, gamle, bare mer av det og mye dyrere. Forut for stridsvognkjøpet raste den hardeste fagdebatten i manns minne. Modernistene tapte, og nå ser vi allerede konturer av et forsvar type Forrige Århundre 2.0. Digitalisert og KI-støttet, men forrige århundre.

Midt oppe iden synlige og den mindre synlige debatten har forsvarssjefen, general Eirik Kristoffersen, rykket ut i tidsskriftet Pro Patria nr. 1/2026, med en klar marsjordre, der han blant annet skriver at det skjer «en rask, og på enkelte områder banebrytende utvikling innenfor teknologi, som gjør at hele planen for å styrke vår forsvarsevne må revisiteres og oppdateres. Den akselererende utviklingen innenfor militær og sivil teknologi skal gjenspeiles i våre investeringer.» Han skriver om en «årlig vurdering og justering av den gjeldende langtidsplanen, .... planer må justeres etter hvert som de møter virkeligheten.» Og mye mer.

Medienes kommentatorerog debattanter i det åpne rom bør nok legge seg dette på hjertet og bli mer opptatt av at det er her vi har utfordringene, for å unngå å ruste oss til feil krig. Vi bør se til våre nærmeste allierte. Det er ikke lenger USA, men Storbritannia og Sverige.