Herold

1. mars er ikke bare en norsk tradisjon, en historisk markering eller en høflig feiring av likestillingens fremgang. Det er en global kampdag. En dag som binder oss sammen på tvers av grenser, språk, religioner og livsvilkår. En dag som minner oss om at kvinners frihet aldri kan tas for gitt, verken her hjemme eller i verden ellers.

Selv om Norge ligger høyt på likestillingsindekser, finnes det ikke ett eneste land i verden som har oppnådd full likestilling. Kvinner tjener mindre, eier mindre, har mindre politisk makt og bærer hovedansvaret for ubetalt omsorgsarbeid. Dette mønsteret går igjen i alle verdensdeler, fra Europa til Afrika, fra Asia til Latin-Amerika.

I mange land er retten til utdanning fortsatt ikke en selvfølge for jenter.

I flere stater kriminaliseres kvinner som kjemper for grunnleggende rettigheter.

I krig og konflikt brukes voldtekt systematisk som våpen.

I store deler av verden er retten til egen kropp under angrep.

Når vi markerer 8. mars i Norge, gjør vi det derfor ikke bare for oss selv. Vi gjør det i solidaritet med millioner av kvinner som kjemper under langt vanskeligere forhold.

Vi liker å tro at likestilling er en lineær bevegelse fremover. Slik er det ikke. De siste årene har vi sett hvordan rettigheter som ble ansett som sikre, plutselig kan rives bort. Abortrettigheter er svekket i flere land. Kjønnsbasert vold øker i takt med politisk polarisering. Aktivister fengsles for å kreve det vi i Norge tar for gitt.

Dette viser én ting: Rettigheter er ikke permanente. De er politiske valg. Og politiske valg kan endres.

Samtidig finnes det en enorm kraft i det internasjonale søsterskapet. Kvinner som organiserer seg i Iran, Sudan, Polen, Mexico, Afghanistan og USA viser en motstandskraft som inspirerer verden. De risikerer friheten, ja til og med livet, for å kreve det mest grunnleggende: retten til å bestemme over egen kropp, eget liv og egen fremtid.

Når vi går i tog i Norge, går vi sammen med dem. Når vi løfter våre krav, løfter vi også deres. 8. mars er en påminnelse om at kampen for likestilling aldri har vært nasjonal.

Den er, og har alltid vært, global.

Det internasjonale perspektivet gjør én ting tydelig: Likestilling kan ikke være et privilegium for de mest ressurssterke. Den må gjelde kvinner med minoritetsbakgrunn, kvinner med funksjonsnedsettelser, skeive kvinner, kvinner på flukt, kvinner i fattigdom og kvinner som lever under autoritære regimer.

Hvis ikke alle inkluderes, er det ikke likestilling. Det er selektiv frihet.

Derfor trenger vi 8. mars, og derfor trenger vi hverandre.

1. mars er en dag for å stå sammen, ikke bare som norske kvinner og menn, men som del av et globalt fellesskap.

Et fellesskap som vet at frihet aldri kommer av seg selv.

Et fellesskap som forstår at solidaritet ikke stopper ved landegrenser.

Et fellesskap som vet at når én kvinne reiser seg, åpner hun rom for at flere kan følge etter.

Grenseløst søsterskap er ikke en visjon. Det er en nødvendighet.