Herold

Om den lille stemmen inni hodet som ikke alltid er på jobb – og hvordan vi reagerer når andre har dummet seg ut.

Jeg har en teori.Den kritiske sansen vår – du vet, den lille stemmen inni hodet som sier «vent litt, er dette egentlig en god idé?» – den er ikke alltid på jobb. Den tar fri innimellom. Den sitter hjemme i joggebuksa og ser på Netflix mens vi selv går ut og gjør ting den definitivt ville ha stoppet oss fra å gjøre, om den hadde vært til stede.

Og det verste er: vi merker som regel ikke at den er borte. Det er ikke sånn at man sitter der og tenker «i dag er dømmekraften min ute av drift, så kanskje jeg bør utsette store avgjørelser». Man bare... går videre. Sier ja. Skriver under. Tror på folk. Lar seg blende.

Og så, en stund etterpå, gjerne med en kopp kaffe og litt avstand, sitter man og tenker: Hva i all verden var det jeg holdt på med?

Spaltist: Erlend Tiller

Jeg har vært der selv.Flere ganger, faktisk, og jeg regner med at vi ikke er ferdige ennå. Den gangen jeg lot meg overtale til å investere i noe en bekjent hadde «forsket grundig på» – et prosjekt som ble presentert i et møterom med lerret og laserpeker og en selvtillit som i ettertid burde ha vært et rødt flagg, ikke et trygghetstegn. Den gangen jeg sa ja til å ta ansvar for noe jeg ikke hadde peiling på, fordi personen som spurte virket så overbevist om at jeg ville klare det. (Spoiler: det gjorde jeg ikke.) Den gangen jeg lot noen snakke meg ut av en beslutning jeg egentlig allerede hadde tatt – fordi de var sjarmerende og entusiastiske og trykket på alle de riktige knappene.

Jeg er ikke dum.Det er poenget. Jeg tror ingen av oss er dumme. Men vi er alle, til tider, forbløffende dårlig koblet på.

Det finnes folk som er ekstremt gode til å snakke med den delen av oss som ikke tenker seg så nøye om. Som finner frekvensen den kritiske sansen ikke lytter på, og som sender signalene sine akkurat dit. Det kan være en selger. Det kan være en sjarmerende bekjent med et «spennende prosjekt». Det kan være noen som flatterer deg, inkluderer deg, får deg til å føle deg som en del av noe større – og som vet nøyaktig hva den følelsen er verdt.

Elsk dem mest når de fortjener det minst

Eller det kan være en gammel klassekamerat som dukker opp igjen med et «spennende mulighet» og et smil du husker fra ungdommen. Man er ikke naiv av natur. Men på det riktige tidspunktet, i den riktige samtalen, med akkurat den rette blandingen av nostalgi og entusiasme – da kobles den kritiske sansen ut. Og man skriver under. Og tre måneder etterpå sitter man der – med et lager av kosttilskudd og en gryende forståelse av at det kanskje var en selv som var produktet.

Og det er ikke alltidnoen prøver å selge deg noe, heller. Noen ganger er det mer subtilt enn det. De vil ikke ha pengene dine. De vil ha det du representerer. Nettverket ditt. Navnet ditt. Den lille glansfaktoren som følger med hvis du er kjent nok, eller respektert nok, eller bare tilstrekkelig til stede i de riktige rommene. De vil bygge seg selv – via deg. Og de er ofte forbausende gode til å gjøre det usynlig.

For det er vanskeligå forsvare seg mot noen som tilsynelatende bare er interessert i deg. Som lytter. Som stiller de riktige spørsmålene. Som får deg til å føle deg sett og forstått på en måte du kanskje ikke visste du savnet. Og her er det jeg tror folk undervurderer – også folk med makt, erfaring og folk rundt seg som passer på: det å føle seg virkelig sett er et grunnleggende menneskelig behov. Ikke en svakhet. Men noe vi alle bærer på, uansett tittel og uansett hvor mange ganger vi har vært rundt blokka.

Og når noen treffer den strengen – da senker vi guarden. Ikke fordi vi er naive. Men fordi det kjennes godt. Og så, en stund senere, sitter man der og skjønner at man har vært en brikke i noe man ikke helt gjennomskuet. At det var noe annet som foregikk, i rommet ved siden av den samtalen man trodde man hadde.

Det skjer.Det skjer veldig smarte mennesker. Det skjer folk med god utdannelse, sunt vett og lang erfaring. Det skjer kronprinsesser – og statsministere, og professorer, og alle mulige andre mennesker med titler som egentlig burde immunisere dem, men som det viser seg ikke gjør det. Fordi den kritiske sansen tar fri for alle innimellom. Uansett meritter.

Og her er det jeg egentlig vil si – det er mulig jeg burde ha sagt det med én gang, men da hadde jo denne teksten blitt veldig mye kortere:

Vi er ikke veldig gode til å skille mellom det å gjøre noe dumt og det å være dum. Noen gjør et valg som i ettertid ser korttenkt ut. Kanskje pinlig. Kanskje rett og slett galt – men uten at det er direkte ulovlig, uten at det er ondsinnet, uten at det er noe annet enn et øyeblikk der den lille stemmen inni hodet satt hjemme og spiste popcorn. Og så behandler vi det som om det er en karakterbrist. En permanent tilstand. Et bevis på hvem man egentlig er.

Det som forundrer meg litt,er hvor raskt faklene tennes. Det er som om det finnes en beredskapsplan som automatisk aktiveres når noen har gjort noe dumt. Ikke nødvendigvis noe ulovlig. Ikke nødvendigvis noe ondsinnet. Bare... dumt. Og likevel: Fakler. Høygafler. Organisert forargelse fra folk som tydeligvis aldri selv har hatt en dag der den kritiske sansen deres ble hjemme.

God arkitektur skal uttrykke kjærlighet, ikke overgrep

De færreste av osser det vi gjør på våre dummeste dager. Heldigvis.

Jeg er i hvert fall ikke det.Det vil jeg tro. Og den lille stemmen inni hodet mitt – den er egentlig ganske dyktig, når den er til stede.

Det er bare det at den av og til ikke er det.

Og da… skjer det ting.Ting som i ettertid viser seg å kanskje ikke være så smart. Ting vi bærer stille på – ikke bare fordi vi gjorde noe dumt, men fordi vi kanskje ble lurt til å gjøre det. Og da føler vi oss dumme. Det er på en måte verre.

Så vi håper bareat ingen spør om akkurat det.