Herold

Skogen vår slipper nå ut mer karbon enn den lagrer.

På mandag, 2. mars, lanserte NIBIO og andre samarbeidspartnere rapporten Skog og skogbruk i Norge, hvori de vurderer ulike kjennetegn på bærekraft i norske skoger.

Den mest fremtredende konklusjonen deres er at nå hogges og dør flere trær enn det vokser opp, særlig gran på Østlandet og hele skogen i Innlandet.

Løsningen til Norges Skogeierforbund er å gjøre mer av sin vante praksis: trenden skal snus med hogst av gamle trær og ungskogplanting. Det er ingen overraskelse at skognæringen er opptatt av at ungskog i vekst har et raskere opptak av karbon og at man derfor må stadig avvirke og plante.

Jeg forsøker ikke å bestride at å plante nye trær fører til mer CO2-opptak; det er åpenbart. Jeg er derimot svært kritisk til at løsningen skal være mer av det samme hardkjøret på skogen.

Det blir tidvissagt at å la skogen stå bare er et klimatiltak på kort sikt. Dette er en upresis fremstilling av hvordan gamle skoger fungerer.

Dette perspektivet utelater i første omgang det faktum at det er bedre for klimaet å la trærne vokse i lengre tid enn umiddelbart ved hogstmoden alder. Det er ikke om å gjøre og hogge raskest mulig.

For det andre blir det utelatt er at eldre trær lagrer mer karbon enn yngre, både fordi de er større og fordi de binder mye karbon i jorda. Mesteparten, opp mot 80 prosent, av karbonet i skogen lagres faktisk i jorda, ikke i trærne. Dette er mye på grunn av at den norske borealskogen er saktevoksende. Trærne samarbeider med sopper i jorda, gjennom en såkalt mykorrhiza.

Gjennom røttene sine sender trærne karbon og andre energigivende stoffer til soppene og kan til gjengjeld få viktige næringsstoffer, som nitrogen og fosfor. Jo eldre skogen blir jo lengre kan dette samspille utvikle seg og mer karbon lagres.

Ved flatehogst vil det derimot lekke karbon fra døde planter og hogstavfall. Selve jorda vil også slippe ut karbon, når mykorrhiza-soppene som hjalp trærne med å lagre karbon dør og råtesopper tar over.

Det kan ta over ti år før karbonlekkasjen stopper. Deretter må den nye skogen som plantes prøve å fange opp igjen karbonet som har blitt sluppet ut, hvilket kan ta flere tiår. I mellomtiden går vi glipp av karbonlagringen som den gamle skogen ville ha stått for hvis den ikke ble hugget.

Skognæringen støttes isin praksis av flere subsidier for såkalte klimatiltak i skogbruket, basert på nettopp ungskogplanting og -pleie. Deriblant støtter de tiltak til gjødsling.

Skognæringen hevder at gjødsling av skog hjelper klimaet fordi trærne vokser raskere og da kan ta opp karbon raskere. Kortsiktig er jo dette i og for seg sant, men den raske veksten fører samtidig med seg dårligere kvalitet på treverket og kortere levetid.

Dette fordrer hyppigere hogst og en stadig yngre skog – kvantitet og kvalitet. Det raskere omløpet betyr dessuten at mindre karbon lagres i jorda.

For å snu en trend burde vi se til nye løsninger og systemer, ikke intensivere og gjøre mer av de forringende tiltakene. Subsidier som gjødsling, som fører til et skogbruk basert på volum og raskere hogst av de gamle trærne, er en elendig prioritering av penger til «klimatiltak».

Slike midler burde heller brukes å støtte at næringen kan omlegge seg til et faktisk bærekraftig skogbruk, et fleralderskogbruk med bledningshogst.

Hvis langt fleretrær blir stående igjen i et gitt hogstområde, kan samspillet med soppene i jorda bestå. Forlenget omløpstid på trærne vil i tillegg bety at mer karbon i utgangspunktet lagres i jorda. Saktevoksende og eldre trær vil også i lengden gi bedre kvalitet på tømmeret.

Et slikt fokus på kvalitet både for naturen og skogsproduktenes del – ikke bare volum – burde bli det gjennomgående for skogforvaltningen. Det er essensielt for å ivareta både skogen i seg selv og alle de livsviktige økosystemtjenestene den gir oss.