Herold

En uro du ikke helt får satt ord på.

En tyngde som ikke roper – men som ligger der, stille.

Verden raser forbi i nyhetsstrømmer om krig, makt og dystre fremtidsbilder. Tempoet er høyt. Ordene er harde. Konfliktene mange.

Likevel er det noe annet som setter seg i kroppen. Som om noe har flyttet seg, og vi fortsatt prøver å finne fotfestet.

Jeg merker det som en lengsel.

Plutselig sitter jeg på steintrappen hos bestemor igjen, i slengbukse, med en nyplukket rabarbrastilk dyppet i sukker.

Jeg rusler i morfars bringebærhage, der buskene rager over hodet mitt og verden er oversiktlig nok til å forstå.

Kanskje er det bare det som skjer når man blir voksen – at man vandrer tilbake til barndommens steder.

Men dette føles ikke bare som nostalgi.

Det føles som sorg.

En stille sorg mange av oss bærer nå.

Ikke dramatisk. Ikke høylytt. Mer som en jevn strøm under overflaten.

For vi sørger over noe vi en gang trodde på.

Den gangen livet føltes normalt.

Da vi stolte på systemene rundt oss.

Da fremtiden – selv med sine utfordringer – hadde en retning vi hadde tillit til.

Da vi tenkte at de virkelig mørke kapitlene i historien tilhørte fortiden.

Nå kjennes det som om noe smuldrer.

Ikke bare institusjoner eller politiske fortellinger, men også bildene vi bar inni oss – om hvem vi var, om hvem andre var, om hvordan verden egentlig hang sammen.

Vi sørger ikke bare over det vi har mistet.

Vi sørger over ideene vi hadde om det.

Ideen om tryggheten.

Ideen om fremtiden.

Ideen om at utvikling stort sett betydde fremskritt.

Kanskje er det derfor så mange kjenner seg slitne.

Men jeg tror ikke det bare er tretthet.

Jeg tror det er sorg.

Fortellinger om fremtiden – håp, ambisjoner og overbevisninger vi har bygget opp gjennom tiår – smelter bort foran oss.

Som snø som faller i sand.

Det gjør vondt.

Jeg tror vi møter en ny tid.

For når gamle fortellinger faller, er det ikke alltid bare et sammenbrudd. Noen ganger er det et skifte.

En overgang.

Noe som presses frem.

En fødsel er ikke vakker i øyeblikket.

Den er trang.

Den er smertefull.

Alt presser mot noe ukjent.

Men på den andre siden ligger nytt liv.

Kanskje er vi litt der nå. I en slags kollektiv fødestue for fremtiden.

Der det gamle ikke lenger bærer – men det nye enda ikke har fått navn.

Midt i det kan vi kjenne frykt.

Men også mulighet.

Kanskje er ikke denne tiden bare et tegn på at noe går i stykker.

Kanskje er det også et tegn på at noe nytt prøver å bli til.

Og kanskje begynner det helt lokalt.

I hvordan vi møter hverandre.

I om vi våger å si: «Jeg kjenner det også.»

I om vi deler uroen i stedet for å gjemme den bort eller rette den mot hverandre.

Det kan bli tøft.

Men jeg har håp.

Ikke et naivt håp om at alt ordner seg av seg selv.

Men et håp om at det gode fremdeles finnes i oss – og mellom oss.

At når noe en gang faller på plass igjen,

så står vi der.

Ikke uberørt.

Men sterkere.

Sammen.