Herold

Jeg heier på Lillehammer. Jeg heier på utvikling. Og jeg heier på alle som tør å løfte blikket og spørre: hva kan denne byen bli de neste 20–30 årene?

Lillehammer Næringsforening, med Eli Kristine Saastad i spissen, fortjener honnør for å blåse liv i gondoldebatten på nytt. Det er lett å kritisere initiativ. Det er vanskeligere å ta dem. Når noen faktisk gjør det – da bør vi heie, ikke bue.

Vi står i et interessant øyeblikk for Lillehammer. OL-debatten har fått ny fart. Store byutviklingsgrep – gondol, parkering i fjell, nye utbyggingsområder, kulturprosjekter – henger sammen i en større fortelling om hva Lillehammer kan bli. Dette er ikke løsrevne ideer. Det er brikker i det samme bildet.

Lillehammer er en attraktiv og vakker «bakke-by» mellom vann og fjell. Veiene strekker seg i all hovedsak i horisontale nord – sør-linjer i flere «etasjer». For å ta seg opp i høyden må man kjøre lange sløyfer for å unngå de bratteste stigningene.

Hadde det ikke vært fint med et kollektivtransportmiddel i den vertikale aksen, som raskt og enkelt binder sammen «etasjene» i byen? En stillegående og miljøvennlig gondol kan være en løsning som smidig transporterer oss mellom vannet og fjellet via sentrum.

Gondol er ikke en radikal idé fra løse luften. Det er et gjennomtenkt konsept med bred forankring. Initiativet springer ut av studieturer og inspirasjon fra byer med lignende topografi som Lillehammer. Arbeidet har pågått i over ti år. Dette er med andre ord resultatet av en lang og grundig prosess, ikke en spontan idé.

Prosjektet fortjener nå en skikkelig utredning. Den foreslåtte traseen kan binde byen sammen på en helt ny måte, med stoppesteder ved Strandtorget, stasjonen, Stampesletta og Kanthaugen. En gondol kan løse reelle mobilitetsutfordringer og samtidig være en turistattraksjon.

Men vi har jo buss, sier noen. Det er riktig. Men det er store forskjeller. En gondol går i egen trasé, krever ingen sjåfør, går sommer som vinter, og gir hyppige avganger. Det er enkelt å trille barnevogn, sykkel eller rullator inn i en gondol. Det er også enkelt å ta med langrennsski, bagasje eller handleposer. Du går bare inn – og ut igjen. Litt som en metro i storbyen.

Infrastruktur og mobilitet skaper utvikling. Hovedstaden Oslo har vokst og utviklet seg i takt med T-banens utbygging. Drammen vil bygge bybane-gondol primært som en kollektivløsning for pendlere. Lillehammer trenger kanskje ikke T-bane – men kanskje en gondol er midt i blinken for oss og våre «etasjer»?

Man kan mene at Lillehammer ikke skal utvikle seg, at vi skal konservere byen slik den er. Det er en legitim mening. Men jeg mener vi tåler utvikling. Vi må tørre å ha visjoner, ta diskusjoner og ikke skyte ned ideer før vi har utredet dem skikkelig. Utvikling og bevaring er ikke motsetninger – det handler om kloke valg.

Jeg er glad for at næringsforeningen setter i gang en mulighetsstudie for bybanegondol. La oss tenke stort. La oss heie på gode initiativ på Lillehammer.

Millionstøtte til «luftbuss» på Lillehammer: – Gje gass!

Keiserens nye klær har mange varianter ...

Utvikling krever både engasjement og åpen debatt

Nok sutring fra tårnene, vi bygger faktisk byen

Tiden er inne for at næringslivet tar større ansvar