Herold

Eller vil Narvik være en kommune som lukker døra?

Debatten om asylmottak i Narvik er viktig. Nettopp derfor må den bygge på fakta, erfaring og ikke minst hvilke valg vi ønsker å ta som samfunn.

Narvik FrP sier nei til asylmottak fordi de frykter press på kommunale tjenester og økonomi. Det er et standpunkt som bygger mer på antakelser enn på fakta.

De som kommer til et asylmottak bor der mens søknaden behandles. Det er staten, gjennom Utlendingsdirektoratet (UDI), som oppretter, finansierer og følger opp mottakene. Driften settes ofte ut til private eller ideelle aktører, men regningen betales over statsbudsjettet.

Kommunen betaler ikke for husleie, drift, mat eller ansatte i mottaket. Vårt ansvar gjelder de samme lovpålagte tjenestene som for alle andre som oppholder seg her, som grunnskole for barn, fastlegeordning og akutt helsehjelp. Dette er en del av det ordinære kommunale ansvaret, og kommunesektoren kompenseres gjennom statlige ordninger.

Får noen opphold, bosettes de i kommuner etter avtale. Det er ikke slik at alle automatisk blir boende der mottaket ligger. Narvik styrer selv hvor mange vi har kapasitet til å bosette.

Ser vi på utviklingen i kommunen vår, er behovet for flere innbyggere åpenbart. Narvik har hatt befolkningsnedgang siden 1970-tallet. Vi blir færre, barnekullene krymper, og inntektene til kommunen svekkes. Når skoler legges ned og tjenester blir mer sårbare, er det en direkte følge av denne utviklingen.

Arbeidslivet forteller den samme historien. Næringslivet trenger arbeidskraft, og offentlig sektor sliter med rekruttering. Et stramt arbeidsmarked burde samle oss om én erkjennelse: Narvik trenger folk.

Derfor er bosetting og integrering ikke først og fremst en belastning, det er en del av løsningen. Erfaringene de siste årene viser at integrering virker når vi gjør det riktig. Gjennom satsinger som «Gullbilletten» har mange raskt kommet ut i arbeid. Når mennesker får en reell mulighet, bidrar de både i arbeidslivet, i lokalsamfunnet og som skattebetalere.

Men dette handler om mer enn arbeidskraft og økonomi. Det handler om solidaritet.

Norge er et trygt og rikt land. Narvik har både kapasitet og erfaring til å ta imot mennesker som flykter fra krig og utrygghet. Vi har mulighet til å hjelpe – og vi har en moralsk plikt til å gjøre det. Solidaritet bør komme før nyttehensyn. Vi stiller opp fordi det er riktig.

Et asylmottak skal selvsagt ikke gå på bekostning av dagens innbyggere. Staten finansierer mottaksdriften. Kommunen skal ikke sitte igjen med en skjult regning. Over tid viser erfaringene at god integrering styrker lokalsamfunnet.

Hver nye innbygger bidrar til grunnlaget for tjenestene vi alle er avhengige av: flere arbeidstakere, større elevgrunnlag og økte inntekter til kommunen.

Å si et kategorisk nei løser ingen økonomiske utfordringer. Det stenger døra for en politikk som kombinerer solidaritet, ansvar og utvikling.

Spørsmålet er derfor ikke bare økonomisk, mest av alt er det verdimessig:

Vil Narvik være en kommune som tar ansvar, eller en kommune som lukker døra?

Vi mener Narvik skal være et lokalsamfunn som både utvikler seg videre og stiller opp når det gjelder.