Herold

Torvhalltrappa skulle være Torvets stolthet. I stedet har den blitt en kilde til bekymring. Is, vann og risikable forhold uten noen tilsynelatende løsning.

Det er prisverdig at private aktører som Christoffer Vestvik Larsen tar ishakka i egne hender. To timer med manuelt arbeid for å sikre trygg ferdsel er et imponerende initiativ. Men det skal ikke være nødvendig i en by som Narvik. Sikker ferdsel i sentrum kan ikke baseres på dugnadsånd og enkeltpersoners initiativ.

Politikk og forvaltning handler om å se de praktiske konsekvensene av egne vedtak. Når vi rehabiliterer en trapp for betydelige summer, må vi samtidig ha en plan for hvordan den skal fungere i ti minusgrader – og under alle andre værforhold vi vet følger med det å bo i nord. Å forby salt av hensyn til materialene, uten å ha et reelt alternativ på plass, er å overlate ansvaret til tilfeldighetene.

Det må på plass løsning både på kort og lang sikt når det gjelder vann og isproblematikken i trappen.

Som strakstiltak bør det vurderes installasjon av varmematter i en gangbredde på begge sider av trappeløpene. En slik løsning bør være kostnadsmessig overkommelig, og sikrer trygg ferdsel og skåner de nye materialene for omfattende salting. Dette er ikke et luksustiltak. Det er et sikkerhetstiltak.

Fuat Karakurt satset et betydelig beløp på å gi Narvik en trapp å være stolt av. Det fortjener han respekt for. Nå må kommunen ta ansvar for at den investeringen ikke forringes av et vedlikeholdsdilemma uten ende, samt at ingen innbyggere risikerer å komme seilende ned på rygg mens vi venter på bedre vær.

Vi bor i en vinterby. Da må vi drifte som om vi faktisk gjør det. Det handler om respekt for sikkerheten til alle som ferdes i sentrum.