Herold

Hvis Putin hadde sendt styrker over grensa, ville han neppe snudd eller latt seg stoppe om Espen Barth Eide sto på Storskog og viste frem siste utgave av folkeretten.

Kåre Simensen er en fornuftig mann som ofte har rett. Han stiller i et innlegg et spørsmål som i teorien er enkelt å svare på: Blir verden tryggere ved å bryte folkeretten? Svaret er selvfølgelig et rungende «nei». Men for oss som lever i Finnmark, med en nabo i øst som for lengst har brent den aktuelle lovboka, er svaret i 2026 betydelig mer komplekst.

Forsvar av folkeretten er ikke moralsk luksus i Oslo

Mitt poeng er at vi er nødt til å slutte å diskutere verden slik vi skulle ønske den var, og begynne å forholde oss til hvordan den faktisk er. Selv om alle gjerne ønsker et verdensbilde der alle er venner, så er det dessverre ikke realiteten.

Finnmark kan måtte betale prisen for moralsk luksus i Oslo

En fundamental forskjell i verdenssyn

Jeg har selv bodd i USA, og hatt nær kontakt med det amerikanske samfunnet. Der har jeg i alle fall lært én ting: Den jevne amerikaner ser verden gjennom en helt annen linse enn regjeringen i Norge. Mens man i Oslo tviholder på folkeretten som et moralsk kompass, ser man i USA – både i Washington DC og ved kjøkkenbordene i California – på handling og resultater som den eneste sanne valutaen. Det er ikke fokus på at «alle skal med», men på at hvis du skal lykkes må du jobbe knallhardt. Du er din egen lykkes smed.

Samtidig er det en enormt sterk patriotisme. Hver skoledag starter med å se på flagget, holde hånden over hjertet og si «Pledge of Alligience». Fellesskapet er ekstremt sterkt, men på en annen måte enn vi er vant med i Norge. Mens norske barn lærer om dialog og FN-konvensjoner, lærer amerikanske barn om nasjonal enhet og styrke.

Man kan like det eller ikke, men for en amerikaner er det ikke en paragraf i en FN-traktat som garanterer frihet; det er evnen og viljen til å stå opp mot bøller. Denne logikken, at du må være sterk for å være fri – er dypt forankret i den amerikanske folkesjelen. Når regjeringen Støre snakker vagt om folkerett mens våre allierte rydder opp i et av verdens farligste regimer, oppfattes det ikke som «rakrygget» i Washington. Det oppfattes som naivt, svakt og i verste fall illojalt. Det er bare å se på hvordan USA nå reagerer mot Spania.

Folkeretten stopper ikke aggresjon

Simensen argumenterer for at folkeretten er vårt viktigste forsvar. Men folkeretten stoppet ikke invasjonen av Ukraina, og den stopper ikke de hybride truslene som i dag utfordrer sikkerheten her i nord. Hvis Putin hadde sendt styrker over grensa, ville han neppe snudd eller latt seg stoppe om Espen Barth Eide sto på Storskog og viste frem siste utgave av folkeretten. I en transaksjonell tidsalder er dessverre sikkerhet blitt noe du gjør deg fortjent til gjennom allianser, lommebok og lojalitet.

Amerikanerne opererer med en logikk som den jevne amerikaner forstår intuitivt: Vi beskytter de som står sammen med oss. Hvis vi i Norge velger å være moralske overdommere fremfor troverdige partnere, risikerer vi at den amerikanske «jernkuppelen» en dag ikke lenger dekker våre fjorder og fjell. Om det er det man ønsker, må man i alle fall ha et troverdig alternativ til dette. Et eksempel kan være å inngå i et samarbeid med Frankrike om en atomparaply som også skal beskytte Norge. Men det verste vi gjør er å være naive og tro at en tekst i en lovbok vil beskytte oss.

Vi er et lite land med få mennesker, og for oss vil det absolutt være å foretrekke at folkeretten følges. Men det hjelper ikke å bare ønske det. Når det ikke skjer i praksis, må vi i alle fall sørge for å være på vinnerlaget sammen med de som deler de samme verdiene som oss.

Den nye virkeligheten

Når det trekkes linjer mellom Russlands uprovoserte aggresjon og USAs maktbruk mot det iranske regimet blir det en blindvei. Å fjerne et teokrati som åpent har søkt atomvåpen og finansiert kaos, handler om å beskytte den frie verden, ikke å okkupere et annet land.

Vi ser i dag iranere som danser i gatene over mullaenes fall. Det gjør inntrykk å høre norske eksiliranere juble over at disse personene er blitt tatt av dage. Iranerne selv roper ikke på folkerettslige utredninger; de roper på den friheten som maktbruken nå har gjort mulig.

Derfor står poenget seg med at Finnmark ikke kan betale den potensielle prisen for moralsk luksus i Oslo. Vi må slutte å late som om vi kan kjøpe oss fri med paragrafer. Selv om vi alle sammen skulle ønske at folkeretten ble etterfulgt av alle, så er ikke det realiteten, og det må vi ta innover oss.

Det handler ikke om å være for eller imot Trump eller for eller imot USA, men at man må forholde seg til hvordan verden fungerer i dag. I 2026 er sikkerhetspolitikk et valg mellom å ha rett i teorien, eller å være trygg i praksis. Jeg vet hva jeg velger for Finnmark. Vi er nødt til å omstille oss til realisme, å lene oss på ren idealisme fungerer ikke lengre.