Herold

Hvorfor ikke løfte en helt unik pioner på kvinnedagen?

På kvinnedagen 8. mars feirer vi sterke kvinner. Vi løfter dem frem og heier på dem. Det er fortjent.

Den norske likestillingskampen har mange å være stolte av – kvinner som har gått foran, tatt belastningen og åpnet dører for oss andre. Likevel kan det fortsatt finnes stemmer som sjelden nevnes i den nasjonale fortellingen. Én av dem er Elsa Laula Renberg.

I 1917 tok hun initiativ til det første samiske landsmøtet i Trondheim, – selve bakgrunnen for at vi samer i dag feirer vår nasjonaldag 6. februar. Hun kjempet ikke bare for kvinners rettigheter.

Hun kjempet for samers rett til språk, kultur og verdighet. Som samisk kvinne sto hun i et dobbelt press: I møte med en stat som forsøkte å assimilere hennes folk, og i et samfunn der politisk makt i stor grad var forbeholdt menn.

Alt dette gjorde hun samtidig som hun var mor og reineier. Arbeidet hennes ble en grunnmur for det samiske samfunnslivet vi kjenner i dag.

En del av den samme historien

Når vi snakker om likestilling i Norge, gjør vi det ofte innenfor en majoritetshistorie. Da risikerer vi å overse at samiske kvinners erfaringer også er en del av den norske kvinnekampen.

For samiske kvinner har kampen for likestilling vært tett knyttet til kampen for språk, kultur og retten til å eksistere som folk. Kjønn og urfolksperspektiv kan ikke skilles helt fra hverandre – de henger sammen.

Likestilling har ikke bare handlet om representasjon i styrerom og på Stortinget, men om retten til å bli hørt på sitt eget språk, i sin egen kultur, i sitt eget landskap.

Å løfte frem Elsa Laula Renberg 8. mars handler derfor ikke om å skape en parallell historie. Det handler om å utvide den vi allerede forteller. Å gjøre fortellingen om norsk likestilling rikere, mer sammensatt og mer sann.

Hvem forteller vi om?

For tiden reiser jeg rundt sammen med min søster Mari Helander og spiller forestillingen ELSA, barneforestillingen «ELSA – kvinnen som samlet Sápmi», er utviklet i samarbeid med Gudny Ingebjørg Hagen. I møte med publikummere ser vi hvor lite kjent Elsa fortsatt er. Mange barn, både samiske og ikke-samiske – møter henne for første gang gjennom scenekunst.

Som medforfatter av fagbøkene «Samiske stemmer i barnehagen» (2021) og «Samiske stemmer i skolen» (2023) har jeg erfart det samme i utdanningssektoren: Kunnskapen finnes, men den er ikke alltid en selvfølgelig del av fellesskapets fortelling.

Det gir i så fall et valg. Vi kan la det forbli slik. Eller vi kan bevisst inkludere henne når vi markerer 8. mars.

En sterkere felles fortelling

På kvinnedagen kjenner jeg både takknemlighet og stolthet. Takknemlighet for arbeidet som er gjort før oss – av kvinner fra sør til nord. Stolthet over det samfunnet vi har bygget sammen. Samtidig vet vi at vi ikke er ferdige.

Verken her hjemme eller globalt er likestilling alltid en selvfølge – og for urfolkskvinner verden over er utfordringene fortsatt mange.

Å gi Elsa en tydelig plass i den norske 8. mars-markeringen handler om representasjon og anerkjennelse. Det styrker samisk tilhørighet og identitet. Det gir unge samiske jenter forbilder. Og det minner oss alle om at likestillingskampen i Norge alltid har vært større og mer mangfoldig enn vi noen ganger tror.

Dette handler ikke om å sette historier opp mot hverandre. Det handler om å la dem stå side om side – og la dem styrke hverandre. Når vi inkluderer flere erfaringer, blir fellesskapet større. Når vi anerkjenner flere pionerer, blir historien vår rikere.

La oss derfor la Elsa prege 8. mars. Ikke som et tillegg. Ikke som en fotnote. Men som en naturlig og selvsagt del av den felles historien om kampen for likeverd i Norge.

Det gjør oss bare helere.