Herold

Stortinget behandler i disse dager et forslag om å pålegge skoler å tilby skolegudstjeneste dersom den lokale kirken inviterer. I dag kan skolene gjøre det. Forslaget handler om å gjøre det til en plikt.

Forslaget er fremmet av representanter fra Kristelig Folkeparti og får trolig støtte fra flere partier. Kunnskapsministeren har på sin side pekt på at dagens regelverk allerede åpner for frivillige skolegudstjenester, og at det ikke er behov for å pålegge kommunene en slik ordning.

Dette er ikke først og fremst en debatt om jul. Det er en debatt om hva slags fellesskole vi vil ha. Den norske skolen skal være et livssynsåpent fellesskap. Elevene skal lære om religion, kristendom inkludert, men skolen skal ikke drive forkynnelse. Det har vært et bærende prinsipp i mange år.

Når skolen pålegges å tilby gudstjeneste i skoletiden, beveger vi oss fra undervisning om religion til deltagelse i religiøs praksis. Det er en viktig forskjell.

Noen vil si at deltagelsen er frivillig. Det er riktig i teorien. Men frivillighet i et klasserom er aldri helt privat.

Reels til alle saker

Tenk deg situasjonen: Klassen går samlet til kirken før jul. Latter i gangen, jakker som tas på. To elever blir igjen. De sitter på et grupperom med alternativt opplegg. De har ikke gjort noe galt. De har bare foreldre som har valgt annerledes.

Alle vet hvorfor de ikke er med. Skolen er et sted der vi bevisst forsøker å redusere markører som skiller barn etter foreldrenes valg. Dette forslaget går motsatt vei.

Gjennom arbeidet mitt med ungdom i humanistisk konfirmasjon møter jeg hvert år reflekterte 15-åringer som er opptatt av rettferdighet, respekt og inkludering. De diskuterer ytringsfrihet, tro, tvil og hva det vil si å høre til i et fellesskap. For dem er det selvsagt at skolen skal være et sted der alle kan delta på like vilkår, uavhengig av foreldrenes livssyn.

I Bærum har vi et mangfold av tro og overbevisninger. Noen familier er aktive i Den norske kirke. Andre tilhører andre tros- og livssynssamfunn. Mange har ingen religiøs tilknytning. Fellesskolen skal romme dem alle, uten å plassere barna i synlige kategorier.

Spørsmålet er derfor ikke om barn skal få gå i kirken. Det kan de sammen med sine foreldre. Spørsmålet er om staten skal pålegge skolen å organisere religiøs praksis i skoletiden.

Dersom vi mener alvor med at skolen skal være forkynnelsesfri og livssynsåpen, bør vi være varsomme med å lovfeste plikter som trekker i motsatt retning.

Fellesskolen bør først og fremst være nettopp det – et felles rom.

Din kirke – kirken din

Valgmuligheten må være reell