Herold

I Norge har vi et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Hoveddelen av ansatte i industrien er menn, og hoveddelen av arbeidende kvinner jobber i offentlig sektor. Kvinner er typisk sykepleiere, lærere, helsefagarbeidere, sosionomer og barnehageassistenter.

Da barna mine var yngre, stilte jeg og mannen min opp i et intervju i Dagbladet hvor vi var det stereotype norske foreldreparet. Han ingeniør, jeg helsesykepleier – jobber på sammenlignbart nivå i våre virksomheter. Forskjellen var bare at han tjente nesten 20 prosent mer enn meg i året, også det typisk.

For mange rundt oss var denne forskjellen selvfølgelig og forståelig. Han hadde en viktig jobb hvor han bidro til inntekter for sin bedrift. Om han gjorde en dårlig jobb, kunne det i verste fall koste bedriften millioner i tap.

For barna våre var ikke forskjellen like forståelig. Emballasjeindustrien hadde minimal interesse hos en førsteklassing, men en helsesykepleier var uten tvil en svært viktig person.

I deres øyne hadde jeg den viktigste jobben. Elevene som kjemper for helsesykepleierne i videregående skole i Bærum, bekrefter dette.

Når verdiskapning og innsats i samfunnet skal vurderes, kommer ofte kvinner dårlig ut. Som sykepleier og leder for over 11.000 sykepleiere i Sykepleierforbundet i Akershus er dette for meg en kjent sak. Kvinneyrkene verdsettes annerledes – ikke bare når det kommer til lønn.

En maskiningeniør erstattes ikke med en assistent som er glad i å skru. Derimot erstatter Bærum kommune lett en helsefagarbeider eller en sykepleier med noen som «er glad i mennesker.»

Når vi snakker om beredskap, tenker vi fort på forsvar og politi. At en kvinnedominert sektor som helsetjenesten også er en svært viktig brikke i beredskapen, blir ofte glemt.

I kommunekommisjonens rapport tar de undervurderingen av kvinners kompetanse helt ut. Der foreslås det å fjerne kompetansekravet i kommunene. Dette kravet forplikter i dag kommunene til å ha kompetanse som blant annet sykepleier, jordmor, helsesykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut tilgjengelig.

Det er flere steder vanskelig å få tak i folk til disse stillingene. Dessuten har kommunene dårlig råd. Så i stedet for å jobbe for å rekruttere, eller betale det det koster, foreslår man altså å fjerne kravet om kompetanse. Det er jo bare sånne damegreier uansett, hvor vanskelig kan det egentlig være?

Når kompetansekravet foreslås fjernet, og når sykepleiere og helsefagarbeidere daglig erstattes av kolleger med lavere formell kompetanse, er det en systematisk undervurdering av betydningen av disse yrkenes kompetanse – av kvinners kompetanse.

Undervurderingen av kvinners kompetanse må stoppe nå. Når Bærum skal gi høringsinnspill til kommunekommisjonen, forventer Norsk Sykepleierforbund at man anbefaler å opprettholde kompetansekravet til helsetjenestene i kommunene.

Alternativet kan bli en alvorlig svekket offentlig helsetjeneste med påfølgende økte forskjeller i helse.

Gratulerer med kvinnedagen 8. mars!

Stor bekymring for endring av fraværsregler

Villedende fra fylkesråden om helsesykepleiere

Bærum med stor økning i vikarutgifter: – Det er ganske dramatisk