Herold

Hadde jeg kunne valgt så hadde jeg vært frisk psykisk, hatt en god jobb, stabil inntekt og sluppet unna alle meninger og spørsmål fra folk rundt.

For tre år siden, da jeg var 23 år, fikk jeg innvilget ung ufør. Før det hadde jeg planer, ambisjoner og tanker om hvordan livet mitt skulle bli.

Jeg ville jobbe, være selvstendig og klare meg selv. Jeg ville gjøre ferdig skolegangen og ta videreutdanning innenfor rus og psykiatri. Jeg ville jobbe med noe jeg har erfaring med, både som pårørende og meg selv. Jeg ville hjelpe folk.

Å innse at helsen ikke tillot det, var ikke en lettelse, men et nederlag.

Det vanskeligste for meg har ikke bare vært å slite psykisk, men følelsen av å falle utenfor. Jeg ser jevnaldrende bygge karriere og etablere livene sine, mens jeg selv må måle energien i timer og dager.

Jeg opplever stadigå få spørsmål som: «Men du ser jo så frisk ut?» eller «Kunne du ikke bare prøvd litt mer?». Å hele tiden måtte forklare hvorfor man ikke fungerer som andre, gjør noe med deg. Det blir en påminnelse om at noen tviler på det man står i.

Veldig få har reell forståelse av hva det faktisk innebærer å være ung ufør, men veldig mange har sterke meninger. Nav og helsevesenet ikke deler ut uføretrygd ukritisk. Det er høy terskel, og dokumentasjonen må være omfattende. Det er helt vanlig å få avslag. Å komme gjennom nåløyet krever år med vurderinger og ofte mange nederlag underveis.

De aller fleste, meg inkludert, har prøvd alt som er mulig å prøve. Behandling, utredning, arbeidsutprøving, tiltak, praksisplasser, tilrettelegging. Jeg prøvde virkelig mitt hardeste, men det var flere dager jeg ikke kom meg ut døren en gang.

Mange har presset seg langt forbi det som er forsvarlig, nettopp fordi de vil bidra og leve et normalt liv.

Ingen velger frivilliget liv med lav inntekt, usikkerhet, dårligere fremtidsutsikter og sosial stigmatisering. Ingen velger å bli mistenkeliggjort og stadig måtte forsvare sin egen sykdom. Men arbeidsevnen min er varig nedsatt, uansett hvor sterkt ønsket om å jobbe er.

Maria (37) ble uforklarlig brun og raste ned i vekt: – Jeg kommer til å være syk livet ut

Å bli ung ufør gameg ikke et luksusliv, men jeg fikk forutsigbarhet. Fast og trygg inntekt fjernet en av de største byrdene og ga meg litt ro. Når man sliter tungt psykisk, er det en ekstra belastning å leve i økonomisk utrygghet. Arbeidsavklaringspengene jeg fikk før jeg fikk uføretrygd dekket ikke engang husleien. Å konstant bekymre seg for om man har råd til mat, regninger og det mest grunnleggende, tærte enormt.

Hvis det faktisk var mulig for meg å jobbe fullt og leve normalt, ville jeg gjort det uten å nøle. Hadde jeg kunne valgt så hadde jeg vært frisk psykisk, hatt en god jobb, stabil inntekt og sluppet unna alle meninger og spørsmål fra folk rundt.

• Hva mener du? Send en e-post til debatt@ba.no!

Unge uføre erofte mennesker med høy motivasjon og et sterkt ønske om å bidra, men med en kropp eller psyke som ikke samarbeider. Å anerkjenne det handler ikke om å synes synd på noen. Det handler om respekt.

Så vær så snill å tenk gjennom dette en gang ekstra før du sier «så heldig du er som slipper å jobbe», «kan du ikke prøve litt til?» eller «du ga opp altfor tidlig».

Empati koster ingenting. Fordommer koster mye for dem som må bære dem hver dag.

Emma (26) har levd med diabetes hele livet: – Håper på en kur