Herold

Blodet har trukket inn i madrassen og størknet. – Det var her hun sov, sier Maguy Chebli (42) og peker.

Hotelleieren viser oss til rommet der den 23 år gamle resepsjonisten sov i hovedstaden Beirut i Libanon.

Nå ligger hun på sykehuset og er kritisk skadet. Chebli frykter hun vil dø av skadene.

Betongen i taket har gitt etter, og hele etasjen over buler nedover.

Hotellet Chebli eier i Beirut, «Comfort Hotel», ble natt til onsdag bombet i et israelsk luftangrep.

Det skjedde samtidig som den regionale storkrigen i Midtøsten brer om seg. For nå er også Libanon, der VG befinner seg, for alvor dratt inn i krigen – på dødelig vis.

Nattens angrep i det lille nabolaget like utenfor Beirut by sees av mange libanesere som et frempek på hva som kan komme:

En storstilt bombekampanje fra et Israel som for alvor vil forsøke å knekke Hizbollah, den Iran-støttede sjiamilitsen som sendte missiler mot Israel denne uken – som hevn for drapet på Irans leder ayatollah Ali Khamenei.

– Både Hizbollah og Israel er terrorister. De har tatt oss til en krig vi ikke ønsker. På grunn av Iran så betaler vi også en pris, sier hotelleieren Chebli.

Det knaser av knust glass under skoene hennes.

– Dette er ikke vår krig, sier hun.

Hizbollah har gjennom tiår bygget seg opp som en stat i staten i Libanon. De har mottatt store mengder økonomisk og militær støtte fra Iran. De har vært Irans forlengede arm der de har truet – og vært i krig med – Israel. Men nå er de historisk svake, både militært og politisk.

Onsdag ble to israelske soldater skadet av Hizbollah, mens 72 er blitt drept i Libanon i israelske angrep de siste dagene – blant dem minst syv barn.

Hotellet som ble bombet ligger i strøk der majoriteten er kristne. Libanon er et land med flere religiøse grupper, blant dem sunni, sjia og kristne.

Nøyaktig hvorfor dette hotellet ble angrepet er ikke kjent, men flere naboer og lokalpolitikere spekulerer i om det kan ha vært medlemmer tilknyttet Hizbollah, som hadde søkt tilflukt i ett av rommene.

– Selvfølgelig ville vi ikke latt Hizbollah-medlemmer bo her. Vi vet jo at vi da ville fått ødelagt vårt hjem, sier Chebli.

Hotellet var fylt opp av gamle, unge, kvinner og menn, forteller hun. Selv bor hun vanligvis i toppetasjen av hotellet, men hun og familien overnattet ikke der da angrepet skjedde.

– Det er ingen militære mål her. Jeg vet ikke om Israel er dumme som angriper her, om det er en feil eller om det er med vilje.

Like over gaten har 60 år gamle Rossien fortsatt på seg morgenkåpen. Håret er bustete og fullt av hvitt støv.

– Vi våknet av en voldsom eksplosjon. Jeg begynte å rope ut, men jeg så ingenting.

Røyk, betongstøv og knust glass fylte soverommet der hun lå.

– Jeg er sint fordi krigen er kommet også til oss, forteller hun.

I gangen har de pakket klærne sine. Mange forbereder seg nå på å måtte flykte på et øyeblikks varsel.

– Israel kan ikke angripe slik de gjør, for uskyldige blir rammet. Vi vil bare leve livene våre i fred, sier hun.

Noen kilometer unna det utbombede hotellet, på en bakketopp med utsikt over nabolagene i det sørlige Beirut der Hizbollah har sitt maktsentrum, hersker det en bisarr normalitet som libanesere er blitt så altfor godt vant med.

I luften over oss sirkler israelske droner. Den summende lyden blander seg med motorsykler som fyker forbi, kirkeklokkene som slår og moskeen som kaller inn til bønn.

Libanon er, og har alltid vært, en smeltedigel av kontraster, der statsledere utkjemper sin maktkamp. Midt i dette står det libanesiske folket, dratt mellom innflytelse og påvirkning fra blant annet Iran, Saudi-Arabia, Israel, USA og Europa.

Noen hundre meter unna oss velter svart røyk opp fra nabolaget Daiyeh, der Israel på nytt har bombet.

Tilbake på hotellet jobber libanesiske soldater gjennom ruinene for å forsøke å nøste i hva som har skjedd.

Hotelleier Chebli er knust over hva som har skjedd, men fast bestemt på å gjenoppbygge hotellet som har vært i familiens eie i over 80 år.

Men det må de betale selv, for ingen forsikring dekker et slikt bombeangrep, forteller hun.

Hun er dypt engstelig for hva de neste dagene vil bringe, og hvordan denne regionale storkrigen vil utspille seg.

– Barna våre fortjener ikke den situasjonen som har kommet.

Khaled Bashashi bidro i felt til denne reportasjen.