Er bilen til en pasient virkelig billigere i drift enn bilen til en stortingsrepresentant?
Plus
Jeg var sÄ heldig Ä fÄ delta i Helgemorgen pÄ lÞrdag. Det ble en god debatt. Men én kommentar ble sittende: «Vi har felles egenandel over hele landet.»
Det stemmer â pĂ„ papiret.
Egenandelen for pasientreiser er 171 kroner per vei. To veier blir 342 kroner. Lik sats for alle. Men er det egentlig hele bildet?
Pasientreiser dekker 734 kroner per natt (1300 kroner i Nord-Norge â om du stĂ„r med lua i hĂ„nda og ber om Ă„ fĂ„ lov til Ă„ overnatte). Problemet er at en vanlig hotellovernatting i TromsĂž fort koster 3000â4000 kroner. Resten mĂ„ pasienten betale selv. Er ikke det ogsĂ„ en slags egenandel?
NĂ„r oppholdet varer flere dager, merkes det godt. Spesielt nĂ„r man mĂ„ legge ut selv og vente i ukevis â kanskje mĂ„neder â pĂ„ refusjon. Har man flere turer, blir utleggene betydelige. Det samme gjelder bilbruk. En stortingsrepresentant eller statlig ansatt fĂ„r 5,30 kroner per kilometer. En pasient som mĂ„ kjĂžre til behandling gjennom pasientreiseordningen, fĂ„r 3,15 kroner per kilometer. Forskjellen er 2,15 kroner per kilometer.
Er bilen til en pasient virkelig billigere i drift enn bilen til en stortingsrepresentant? Og er ikke ogsĂ„ dette en form for egenandel â for Ă„ vĂŠre syk?
SÄ kommer kostgodtgjÞrelsen. En stortingsrepresentant og andre statsansatte fÄr 1012 kroner per dÞgn ved reiser over 12 timer. En pasient fÄr 235 kroner.
Trenger pasienter mindre mat?
Og sĂ„ har vi geografien. En som bor i TromsĂž og kan ta buss til 50 kroner per vei â eller mindre â har et helt annet utgangspunkt enn en som mĂ„ reise fra Harstad med kombinasjon av buss, hurtigbĂ„t og kanskje overnatting. Da har jeg ikke engang tatt med utfordringen med at min reisevei i stadig stĂžrre grad fylles av turister â og at hurtigbĂ„ten risikerer Ă„ gĂ„ full.
Har vi egentlig tatt hÞyde for at TromsÞ bÄde skal vÊre en arena for turisme og samtidig levere nÞdvendig helsehjelp til hele Nord-Norge?
Formelt er egenandelen lik. I praksis er den det ikke. Vi som pasienter betaler i realiteten flere typer egenandeler â bĂ„de direkte og indirekte.
Og hva med de stÞrre samfunnskostnadene? NÄr sykehustilbud sentraliseres og behandling flyttes lenger unna folk, er de reelle reisekostnadene for pasientene tatt med i beregningen nÄr tilbudene kostnadsberegnes?
Min arbeidsgiver mĂ„ i tillegg dekke full lĂžnn for en hel arbeidsdag nĂ„r jeg mĂ„ reise til behandling. Det er en kostnad som verken vises pĂ„ pasientens kvittering eller i helseforetakenes regnskap. Er ikke ogsĂ„ det en form for egenandel â bare flyttet fra pasienten til arbeidsgiver og samfunnet?
Dette handler ikke om komfort. Det handler om Ă„ komme seg til behandling. Kommer man seg ikke frem, gĂ„r timen tapt. Da mĂ„ man vente lenge pĂ„ ny â en belastning bĂ„de for pasienten, sykehuset og kanskje NAV dersom sykmeldingen forlenges.
Lik sats betyr ikke nĂždvendigvis lik belastning.
Kanskje det er pÄ tide Ä diskutere om ordningen faktisk oppleves rettferdig i hele landet?