Herold

Mandag 2. mars hadde Nordmøre Historielag nytt møte i bystyresalen. Nærmere 70 personer var møtt opp, og temaet denne gang hadde sikkert passet godt på kvinnedagen – kvinner som tok samfunnsansvar under krigen.

Foredragsholder var Gunn Heidi Knudseth Michalsen, som hadde jobba med dette temaet ei tid. Hun mente kvinnene hadde viktige roller under krigen, men påpekte at historia som kjent skrives av menn.

Ros

Foredragsholderen tok utgangspunkt i Kristiansund og det som skjedde med folk i en nedbombet og nedbrent by i 1940. Byens befolkning var plutselig flyktninger – hun antydet at 13.000 hadde vært på flukt i disse dagene. En del dro ikke lenger enn til nabolaget på Gomalandet og Nordlandet, men langt de fleste dro over Nordsundbrua og den splitter nye og uåpna Omsundbrua, og fordelte seg i store mengder i nabokommunene. Som flyktninger vi ser og hører om i dag – folk fikk ikke mye med seg og de mangla det meste.

Med dette utgangspunktet viste Knudseth Michalsen til situasjonen i Kristiansund 1. mai 1940, da brann og bombing var over. Folk mangla alt, byen hadde ingenting å by sine innbyggere på, slik at folk ble bærende rundt om i distriktet. Hun roste folk i disse kommunene som gjorde det beste de kunne for alle som ble værende. I byen var det noen tusen igjen.

Først godt ut i 1941 hadde det blitt satt opp masse boligbarakker, slik at folk kunne flytte tilbake til byen. Byen fikk hjelp fra Sverige og vi fikk Barnas Hus og svenskehus. Men folk skulle leve, og spesielt barna hadde det vanskelig.

Sanitetskvinnene

Da tok kvinneorganisasjonene tak. Spesielt viste hun til Sanitetsforeninga og liknende foreninger. Hun hadde fått kunnskap til et par kvinner som viste seg å ha gode lederegenskaper og gode kontakter i Sverige. Disse ville hun fortelle om. Det var svenske Sofie Løkvik, gift med disponent Jarle Løkvik, og formannen i Sanitetsforeninga i Kristiansund, Agnes Blix Nilsen. De ble et godt «tospann».

Sanitetsforeninga var ei forening som skulle virke i det stille og de hadde drevet mye forebyggende helsearbeid lenge før krigen. Det var nettopp kvinnene i Sanitetsforeninga som sørga for de første sjukesøstrene rundt om i kommunene og helsestasjoner for barn. Det var de som bygde opp helsearbeidet, som kommunene etter hvert overtok.

Under krigen ble det klart at mange barn og eldre ikke fikk nok mat og ikke riktig mat. Sofie Løkvik og Agnes Blix Nilsen tok et initiativ til å lage kjøttsuppe med grønnsaker på Søsterhjemmet, få ansatt kokker og organisert frivillige til å delta. Dette gikk forholdsvis greit, det var to personer med lederegenskaper.

Det var mangel på alt og Sofie Løkvik fikk bruk for sine gode kontakter for å skaffe nok kjøtt. Hun fikk også god kontakt med Svenskehjelpen og Svenske Røde Kors, og fikk økonomisk hjelp fra Sverige. Suppa ble laga på Søsterhjemmet på Kirkelandet – etter hvert gikk den under navnet «Svenskesuppa». Her ble den delt ut. Men Sofie Løkvik mente at Gomalandet og Nordlandet også måtte få suppe, og dette krevde mye planlegging – eller logistikk. Denne suppearbeidet foregikk ut krigen og varte også den første fredstida. I etterkant er det kommet fram at denne suppa hadde hatt stor betydning for barnehelsa under krigen.

Hjalp fangene

Det var imidlertid ikke bare folk i Kristiansund Agnes Blix Nilsen og Sofie Løkvik tok seg av. Knudseth Michalsen fortalte at mot slutten av krigen kom mange flyktninger fra Finnmark til Kristiansund. Der brente tyskerne ned bebyggelsen og jaga folk sørover. Mange kom i fiskebåter til byen og trengte alt, både mat og utstyr, for de fikk svært lite med seg. Agnes og Sofie engasjerte seg sterkt i dette. Fikk organisert mottakskomité, kleskomité, bespisningskomité og boligkomité. I tillegg samla Sofie Løkvik inn 52.000 kroner – en anselig stor mengde penger på denne tida. Dessuten ble det samla inn mye klær, så våre norske flyktninger fikk hjelp.

Foredragsholderen fortalte også om internasjonal hjelp, som de var med på. I byen var det en del polske og russiske fanger, og de ble behandla dårlig og fikk lite mat. Sofie Løkvik fikk ei oppfordring til å hjelpe fangene med mat. Det var imidlertid straffbart å gi dem mat. Men hun lagde en ekstra porsjon i et spann, som de fikk satt ut et sted tyskerne ikke hadde vakt. Denne suppa hjalp ikke så mye, men fangene var glad for den og hun fikk stor takk fra fangene etter frigjøringa.

Nær kontakt

Knudseth Michalsen avslutta med at disse eksemplene viste at kvinnene under krigen tok mye ansvar. De var også opptatt av krigen og å motarbeide tyskerne. Men helse og hjelp til å overleve var også viktig, og det var her kvinner så viktigheta til å hjelpe folk som hadde det vanskelig. Kvinnene tenker annerledes enn menn, og det kom virkelig med under krigen. Men historikerne, som for det meste var mannfolk, har ikke lagt vekt på dette arbeidet kvinnene sto for!

Hun høsta stor applaus for foredraget. Etterpå kom det flere kommentarer og innspill. Det viste seg at det satt folk i salen med nær kontakt med begge de to kvinnene. Datter til fru Sofie Løkvik – Elisabeth Løkvik, som nå bor på Grisvågøya i Aure, var der. Og så kunne Petter Ingeberg fortelle at han var barnebarn til Agnes Blix Nilsen.

Leder i Nordmøre Historielag – Sverre Jansen, takket Gunn Heidi Knudseth Michalsen for foredraget og overleverte klippfisk. Han takket også for det gode oppmøtet og ønska alle vel heim, og medlemmene velkommen tilbake til årsmøtet 21. mars.