Herold

På et møte jeg nylig deltok i, om sprengstoffabrikk i Hurummarka, ga flere uttrykk for misnøye med prosesser, hemmelighold og manglende åpenhet i Asker kommune og i departementet. Slike reaksjoner bør tas på alvor.

Det er for tiden mye oppmerksomhet rundt åpenhet og demokratiet, også i Asker. Det er naturlig – og sunt. Samtidig vet vi at det ofte er de misfornøyde som roper høyest. Når beslutninger oppleves som inngripende og negative for en selv, er det også menneskelig å føle seg oversett eller overkjørt.

Demokrati betyr i praksis at vi stemmeberettigede gir vår tillit til folkevalgte politikere. De skal forvalte denne tilliten etter beste evne, med støtte fra administrasjon og fagmiljøer. Vi forventer at de fatter nødvendige og gode beslutninger på vegne av fellesskapet.

Samtidig har vi en viktig sikkerhetsventil: ytringsfriheten. I pågående prosesser kan vi protestere, argumentere og demonstrere. Når beslutninger først er tatt, må vi enten akseptere dem – eller eventuelt forfølge saken videre gjennom lovlige kanaler dersom vi mener det har skjedd feil.

Bli med i debatten selv: Skriv Ditt innlegg eller se hva andre mener om ulike temaer her: Debatt

I et velfungerende demokrati blir man hørt, men man får ikke alltid viljen sin. Slik bør også lokaldemokratiet vårt fungere.

Om åpenhet og ledelse

Åpenhet og innsyn er avgjørende for tillit. Ketil Raknes har pekt på at nettopp åpenhet er det beste virkemiddelet mot korrupsjon og maktmisbruk. Det tror jeg han har rett i.

Jeg har selv arbeidet med «transparency»-spørsmål i flere europeiske land. Det er krevende. Som tidligere leder, personalsjef, tillitsvalgt og departementsansatt har jeg også sett hvor vanskelig mange ledere synes full åpenhet kan være.

Det handler sjelden om vond vilje. Ofte frykter ledere at prosesser blir tyngre og mer tidkrevende dersom «alle» skal mene noe hele tiden. For mange omkamper kan føre til beslutningsvegring. Vi har sett eksempler på dette i store nasjonale prosjekter som Operabygget og Nasjonalteatret.

Dette er en menneskelig svakhet – og kanskje lettere å forstå for dem som selv har hatt lederansvar. Samtidig er det ikke alle ledere som har evnen til å skjære gjennom på en måte som skaper aksept, selv når beslutningene er omstridte. Tidligere samferdselsminister Kjell Opseth kan stå som et eksempel – på godt og vondt.

Et felles ansvar

Kanskje bør vi av og til løfte blikket fra enkeltsakene vi brenner mest for, og spørre: Hva tjener lokalsamfunnet som helhet? Hvilke roller har vi i de ulike prosessene? Og hvordan kan vi bidra til at beslutninger – også de vanskelige – tas på en måte som ivaretar både åpenhet og handlekraft?

Demokrati er ikke friksjonsfritt. Men det forutsetter både tillit, kritikk og vilje til å se helheten.