Herold

Roger Hverven sovnet inn 15. februar, 81 år gammel. Med det har idrettsforeningen på Oppsal mistet en av sine aller største og viktigste profiler gjennom tidene.

Et livslangt engasjement

Roger ble medlem av Oppsal håndball allerede i 1960. Det var starten på et livslangt engasjement – et forhold preget av lojalitet, stolthet og en kompromissløs kjærlighet til klubben. Han ble senere utnevnt til æresmedlem, og drakten med navnet hans henger på veggen i Oppsal Arena. Der hører han hjemme. Og der vil han alltid være.

Allerede som ung markerte Roger seg som et sjeldent idrettstalent. Han var allsidig – og god i det meste. Ishockey, fotball, håndball – han mestret flere idretter. Likevel var det håndballen, og særlig Oppsal, som ble hans store livsverk.

Han var med på å vinne klubbens første junior-NM i 1961, og fulgte opp med Oppsals første NM-gull for senior i 1964.

På 1970-tallet, gjennom gullalderen, var Roger både spiller og spillende trener. I denne perioden var han med på å vinne fem seriemesterskap, tre sølv og én bronse – i tillegg til to sluttspillmesterskap.

NM-finalen i 1964, NM utendørs i 1973 og tre av seriemesterskapene ga 4 kongepokaler da vinneren av toppserien i en kort periode ble tildelt tittelen norgesmester, i alt 6 titler. Han satte standarden. Han bar laget. Oppsal trente mer enn alle andre lag i landet. Og han stilte krav – først og fremst til seg selv.

Roger spilte 52 landskamper for Norge, deltok i både VM og OL, og representerte landet vårt i München i 1972. Han spilte 28 av Oppsals 34 europacupkamper – og var dermed en sentral del av Oppsals internasjonale historie.

Men tall og meritter alene forklarer ikke hvem Roger var.

Han var en leder med temperament, masse humor og et stort hjerte. Pressen kalte ham «terrieren», «fighteren» og «innsatsbunten».

På sidelinja var han engasjert, høylytt – og fullstendig til stede.

Mange husker nok replikkene. Mange husker stemmen. Alle husker følelsen av at Roger brydde seg. Hvis han sluttet å «kjefte på deg», ja, da hadde han egentlig nesten gitt deg opp.

Han trente også damene til Oppsal en liten periode, samt at han trente Vålerenga damer noen sesonger. Og han var også innom både Nordstrand herrer og Bækkelaget herrer som trener etter Oppsal-epoken. To sesonger i Lillestrøm håndball også, en super trenerkarriere.

Han var ikke bare spiller og trener i medgang. Han stilte også opp i de tunge periodene. Da historien, forventningene og følelsene gjorde det vanskelig å lede – da var Roger der likevel. Han hadde en del tilbakekomster til laget etter han at egentlig hadde gitt seg som trener.

Siste gang han ledet herrelaget var i 1996/97, var Oppsal hårfint unna å rykke opp igjen. Det var typisk Roger, alltid med håp, alltid med tro og en hjelpende hånd.

Mennesket Roger

Roger var samlende og miljøskapende. Treningene ble ofte avsluttet på legendariske «Røde hatt» på Oppsal. Latteren satt løst og et unikt samhold ble skapt.

Flere somre inviterte han gamle Oppsal-spillere til den legendariske grillfesten i Oppsalveien. Gjestelista var eksklusiv – den krevde at du hadde spilt i Oppsal og hadde en viss livserfaring. Det var mye latter, historier og fellesskap. Før festen ble dratt i gang var det fysiske utskeielser med tur rundt Østensjøvannet før grillen ble tent hos Roger. Det sier noe om ham, om samholdet han skapte – og holdt fast i.

Og mange kan heller ikke glemme alle de juleferier og påskeferier vi trente i den gamle Trasophallen, både unge og eldre. Etter treninger alltid noe sosialt for de som var gamle nok.

Roger’n var selve limet i Oppsal.Og på mange måter er han det fortsatt – i minnene, i historiene, i kulturen.

For familien var han noe mer enn en idrettsprofil. Han var far, bestefar, ektemann og venn. En som engasjerte seg. En som levde livet med intensitet, ærlighet og glimt i øyet.

For det Roger ga, det han bygde, og det han betydde, lever videre.

Takk, Roger.For innsatsen. For minnene. For alt du var.

Tankene våre går til Rogers familie.

Håndballkamerater i Oppsal, ved Erik Bakke