Herold

Troms Fotballkrets, ved kretsleder Svenn Martin Torneus, har uttalt at fotballaktivitet skal skje i klubb- og kretsregi, og at private tilbud ikke skal få innpass.

Kretsen skriver at kvaliteten på eget tilbud skal være så god at private initiativ blir overflødige, og at jentesatsing er et prioritert område. Det er ambisjoner det er lett å støtte.

Men da må tilbudet faktisk være på plass før dørene lukkes og pekefingeren rettes mot det som omtales som «overivrige foreldre».

For 2013-kullet arrangeres det sonesamlinger for både gutter og jenter. Det er positivt. Likevel gjelder dette et begrenset antall spillere og fungerer som et tillegg til klubbhverdagen. Det er ikke et helhetlig utviklingsløp for bredden av jenter som ønsker mer trening og høyere kvalitet. Enkelte jenteturneringer og samlinger bidrar, men enkeltstående tiltak bygger ikke et system som utvikler ferdigheter over tid.

For guttene finnes det mer enn tillegg.

Tromsø IL har gjennom TIL-akademiet bygget opp en fast struktur for gutter 12 til 19 år, med nasjonal serie, tett oppfølging og trenere i heltids- og deltidsstillinger. Rundt 85 spillere er inne i modellen. Akademiet ble startet fordi man så at gutter trente for lite over tid. Løsningen ble mer struktur, flere økter og høyere kvalitet.

Spørsmålet er enkelt: Har ikke jenter det samme behovet?

Jentelagene i fylket er ofte små og sårbare. I enkelte aldersgrupper møter bare noen få spillere på trening. Det gjør det vanskelig å skape gode økter for dem som faktisk ønsker å utvikle seg. Ungdomsårene er den perioden der flest slutter med fotball, og små og ustabile treningsmiljø gjør det ikke lettere å holde på spillerne.

I en intern undersøkelse blant ungdommer i Krokelvdalen IL svarer flere jenter at de ønsker mer spisset trening med samme fokus og seriøsitet som guttene.

Dette handler ikke om særbehandling. Det handler om like muligheter.

Samtidig må vi være ærlige om at et rent akademiløp heller ikke er en enkel løsning. I små miljø kan det å samle de beste på ett lag gjøre de andre lagene svakere. På jentesiden, der kullene allerede er små, kan det i verste fall bety at lag ikke klarer å stille nok spillere. Derfor kan vi ikke bare kopiere guttemodellen. Vi må finne løsninger som både styrker bredden og gir ambisiøse jenter et reelt utviklingstilbud, for eksempel gjennom samarbeid mellom klubber og større felles treningsmiljø.

Økonomi spiller også inn. Breddefotballen bygger på et grunnleggende prinsipp: Alle skal kunne delta. Tilleggstilbud i klubb- og kretsregi skal være inkluderende supplement, ikke en økonomisk terskel.

Likevel ser vi at fotballfritidsordninger kan koste rundt 3000 kroner for én økt i uka over åtte ganger. I tillegg kreves foreldre med bil, fleksibel arbeidstid og kapasitet til å kjøre, særlig når bussforbindelser er dårlige og vinterforholdene krevende.

Når utviklingsmuligheter i praksis avhenger av betalingsevne og logistikkressurser, må vi tørre å stille spørsmålet: Hva skiller dette fra det man samtidig kritiserer som private initiativ? Forskjellen fremstår mer formell enn reell dersom tilgjengelighet avgjøres av lommebok og logistikk.

Skal inkludering være et bærende prinsipp, kan vi ikke overse at økonomiske og praktiske barrierer påvirker hvem som faktisk får mest utvikling.

Private initiativ er heller ikke uten utfordringer. Aktivitet utenfor klubb og krets kan skape spørsmål om kvalitet og rettferdighet, og det er forståelig at kretsen ønsker kontroll. Mye av skepsisen bunner også i erfaringer fra guttefotballen, der det har vært eksempler på turneringer og lagoppsett som har utfordret systemet.

Men jentefotballen i Troms står i en annen situasjon. Her finnes ikke et overskudd av tilbud. Ikke store kull som konkurrerer om plassene. Ikke en fast struktur på nivå med guttenes.

Private initiativ oppstår ikke av seg selv. De oppstår når foreldre og trenere opplever at tilbudet ikke er godt nok. Når jenter som vil mer ikke får nok kvalitet, nok motstand og nok utvikling over tid, prøver noen å gjøre noe med det. Det er ikke illojalitet. Det er et tegn på at noe mangler.

For mine fotballdøtre handler dette om å få den samme seriøsiteten, systematikken og ferdighetstreningen som guttene får.

Foreldre er bærebjelken i norsk breddefotball. De organiserer, kjører, trener og sitter i styrer. Engasjement fortjener dialog og samarbeid, ikke å bli stemplet som «overivrighet».

Det er også verdt å stille spørsmålet: Når vi snakker om «overivrige foreldre» i fotballdebatten, hvem ser vi egentlig for oss? Er begrepet først og fremst formet av erfaringer fra guttefotballen, og brukes det så som en generell merkelapp?

På jentesiden er utfordringen sjelden at det er for mye press eller for hard satsing. Den er ofte det motsatte: små miljøer, få spillere og behov for å samle krefter for å i det hele tatt få gode treningsøkter.

Hvis «overivrighet» først og fremst springer ut av guttesiden, forsterker det hovedpoenget: Jentefotballen diskuteres fortsatt med guttefotballens briller.

Når Nord-Norge allerede har færre spillere, større avstander og mer sårbare miljøer, må vi spørre oss selv: Har vi råd til å avvise initiativ som springer ut av et reelt behov?

Faren er ikke bare at miljøene splittes. Faren er at vi blir hengende etter i utviklingen av spillere, særlig på jentesiden, hvis alternative arenaer avvises før et likeverdig og systematisk tilbud faktisk er på plass.

Hvis kretsen bygger et helhetlig og godt tilbud for jentene, vil behovet for private initiativ forsvinne av seg selv. Jenter som vil satse søker kvalitet. Får de det innenfor strukturen, blir de der.

Men før det skjer, kan man ikke forvente at engasjementet stilner.

Inntil jentene faktisk får et likeverdig og systematisk tilbud, har jeg respekt for og applauderer de «overivrige» foreldrene som gir dem den treningskvaliteten og seriøsiteten som i dag mangler.

Engasjement er ikke problemet. Problemet er at jenter fortsatt ikke har i nærheten like muligheter i fotballen sammenlignet med guttene. Noe som «overivrige» foreldre forsøker kompensere for.