Herold

Pliktene kaller for fiskeriministeren - hvordan skal hun unngå at kystfolket sitter igjen med tomme kaier?

Å være fiskeriminister for Arbeiderpartiet, og bo i Finnmark, kan være en tung bør. I alle fall fremstår det som definisjonen på hvordan en forventningskrise oppstår.

Helga Pedersen har kjent på den følelsen tidligere. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen også, Oddrun Pettersen det samme, for ikke å snakke om Knut Hoem på begynnelsen av 1970-tallet.

Sistnevnte var fra Hammerfest, i likhet med dagens statsråd, Marianne Sivertsen Næss.

Nå har hun satt ned et såkalt pliktutvalg,som skal vurdere pliktene for torsketrålerne i havfiskeflåten. De ble omgjort fra leveringsplikt til tilbudsplikt under Høyres Svein Ludvigsens tid som fiskeriminister.

Det er som om et gammelt spøkelse hjemsøker Finnmark nok en gang. Ingenting gjør kystfolket mer forbannet enn trålere som høster ressurser, men ikke legger pengene igjen på kaia.

Fiskerne, på sin side, tjener flust med penger. Vil du for eksempel satse i åpen gruppe med en liten båt, ligger forholdene perfekt til rette i Finnmark.

Vi ser en tilstrømming av fiskeresom selger kvotene sine for store summer og starter i åpen gruppe. Og selv når torskekvotene går ned, kan det nye krabbefisket gi solide inntekter.

Åpen gruppe med egen båt, har blitt lukrativt i Finnmark. Men det er i det minste et tankekors at det er 400 lærlinger i den store kystflåten og havfiskeflåten, mens den største aldersgruppen i åpen gruppe er over 60 år. Det gir en pekepinn om rekrutteringen til småskalafisket i fjordene i Finnmark i fremtiden.

Når torskekvotene går ned, foregår førstehåndsomsetningen av ettertraktet fangst i økende grad i private auksjoner mellom skippere og kjøpere, ikke nødvendigvis gjennom Norges Råfisklag. Dette gjelder i all hovedsak på de større båtene, store kystfartøy, de minste leverer stort sett hele kvoten på ett sted.

Systemet er altså ikke nøytralt, det legger opp til maksimal verdi for fiskerne med verdifulle kvoterettigheter, som kan se bankkontoen vokse.

Sivertsen Næss ser ut til å valgt en modig strategi, hun snakker ikke fiskerne etter munnen, og har som ambisjon å øke fiskeriaktiviteten på land i Finnmark.

Det gjør hun i en situasjon hvor industrien over tid har falt mellom to stoler, råstoffmakten er hos fiskerne, mens lovverket er skrudd sammen slik at en stor del av verdiskapningen skal tas ut i første ledd.

Det skaper noen utfordringer for industrien, det gjør investeringer krevende og lønnsomheten i beste fall skjør.

I Finnmark domineres landanleggene av utenlandsk arbeidskraft,utenlandske eiere, og vestlendinger. De ansatte er alt annet enn lokale. De kommer på turistvisum og korte kontrakter, for å ta jobbene finnmarkingene ikke vil ha.

Og snart er frykten at dyrere strøm slår inn, med “Melkøya-priser” for de som driver landindustri, mens demografien vil gjøre det enda vanskeligere å rekruttere ansatte.

Sivertsen Næss er fanget et sted mellom Finnmark og virkeligheten. Selv om hun bor i Finnmark kan hun ikke pålegge aktørene å tape penger med ulønnsom drift.

Når bunnlinja svikter, finnes det ikke noe sikkerhetsnett.

Lønnsomhet må skaffes gjennom å kontrollere kvoter, eller få tilgang på fisk, og klarer ikke bedriften det, kan ikke regninga sendes til samfunnet i form av at Staten ordner opp.

Det har blitt vanskeligere å pålegge aktører å tilpasse seg enda flere forpliktelser, eller plikter, dersom de ikke tjener penger.

Det kan passe å oppsummere hva formålet med pliktene opprinnelig var:

Leveringsplikt: Fisken skulle leveres til bestemte lokalsamfunn.(Leveringsplikten ble omgjort til tilbudsplikt fordi den var sterkt konkurransevridende - fisken ble kjøpt billigere enn markedspris og solgt videre, ofte uten bearbeiding, med fortjeneste.)

Tilbudsplikt:Lokale bedrifter skal få første mulighet til å kjøpe fisken.

Bearbeidingsplikt: Fisk skal skape arbeidsplasser gjennom lokal foredling, ikke bare landes.(denne ble til først etter at leveringsplikten ble opphevet.)

Det er verdt å nevne at både Nergård og Lerøy, de eneste industriselskapene som i dag eier plikttrålere, begge startet som rene industriselskaper som valgte å investere i fartøy og kvoter. Før de investerte i kvoter hadde de ingen plikter, de pådro seg plikter når de kjøpte kvoter. Pliktsystemet fungerer derfor som industrien sin mulighet for å sikre seg kvoter og råstoff.

De som vil skjerpe pliktene, argumenterer med at de ikke lenger kan etterprøves. Og at samfunnskontrakten med havfiskeselskapene er uthult, at den opprinnelige funksjonen må gjenopprettes, ellers vil arbeidsplasser fortsette å bli borte, og troverdigheten til fiskeriforvaltningen svekkes.

Andre mener en innskjerping eller utvidelse av pliktregimet tilhører en annen tid. Derfor er det lite trolig at det nye pliktutvalget som regjeringen ber om innspill fra, vil lande på noen radikale konklusjoner.

Skjalg Fjellheim, bio

Samtidig vet en Ap-fiskeriminister fra Finnmark godt hvordan hun kan begå politisk selvmord. Det er gjennom å lette på pliktene, eller foreta en ny strategisk tilpasning, der innsatsen konsentreres på færre steder enn i dag, med håp om helårlig industri.

Det er med andre ord en enorm oppgave Sivertsen Næsshar gitt seg i kast med. Hun har en fordel, som mangeårig lokalpolitiker og tidligere ordfører i Hammerfest har hun sterk kompetanse på området, hun kan og forstår fiskerinæringen bedre enn de fleste.

Hun må utforme ny politikk i den store pendelen mellom fiskeribefolkningen i Finnmark, og eget embedsverk og organisasjoner i Oslo på den andre siden. Det er hensyn som det er vanskelig å forene.

De store spørsmålene for finnmarkingene er som alltid hvor fortjenesten ender opp til slutt.

Båtsfjordingene og vardøværingene kan bla litt i havressursloven og fort finne ut at formålet med de norske fiskeriene er å sikre sysselsetting og bosetting. Det sa Riksrevisjonen at Norge ikke har klart. Og aller minst i Finnmark.

Dette er alle enige om. Men der stopper enigheten, for hvordan man skal klare det, er det ikke noe enkelt svar på. Men Marianne Sivertsen Næss ser ut til å gå på med krum hals og forsøke å finne ut av det.