Herold

Med sin uprovoserte krig mot Iran, bryter USA ikke bare FN-charteret, men også NATO-pakten.

Statsminister Jonas Gahr Støre forsikrer om at «dette er ikke en krig Norge skal bli en del av». Det er bra. Problemet er at vi har hørt lignende forsikringer før.

«Det er viktig at libyere lager sin egen revolusjon», sa daværende statssekretær Espen Barth Eide den 1. mars 2011. Han advarte mot vestlig innblanding. Det gjorde også sjefen hans, daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Klok tale, men uten substans, viste det seg. Tre uker seinere var norske F-16 i gang med å slippe bomber over Libya, etter at (den nå straffedømte) president Sarkozy inviterte Jens Stoltenberg til Paris og ba ham bli med på bombefest.

I Afghanistan gikk Norge til krig «for å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans», slo det regjeringsoppnevnte Godal-utvalget fast i en rapport 14 år seinere.

Kan det samme skje igjen?

Generalsekretær Mark Rutte hyller den viktige «innsatsen» til USA og Israel. Han hevder at NATO ikke vil involvere seg i krigen, men at «individuelle allierte gjør hva de kan for å effektuere for det som amerikanerne gjør sammen med Israel».

Rutte roser med dette et folkerettsstridig angrep mot en suveren stat, fullstendig i strid med ordlyden i alliansens egen formålsparagraf. Han støtter også indirekte det som må forstås som en krigserklæring mot Iran fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland (E3). Denne troikaen fordømmer ikke aggressorstatene USA og Israel, men vil tvert imot samarbeide med dem.

I sin kunngjøring 1. mars sier de tre europeiske stormaktene at de «vil iverksette tiltak for å forsvare våre interesser og våre alliertes interesser i regionen, potensielt ved å iverksette nødvendige og forholdsmessige defensive tiltak for å ødelegge Irans evne til å avfyre raketter og droner ved kilden.»

Kilden befinner seg nødvendigvis på iransk territorium. Da vil enda flere NATO-land være i direkte krig med Iran.

Setter internasjonal fred og sikkerhet i fare

De innledende ord til Atlanterhavspakten, der Norge har vært medlem siden stiftelsen i 1949, lyder slik:

«Partene i denne traktaten bekrefter på nytt sin tro på formålene og prinsippene i De forente nasjoners charter og sitt ønske om å leve i fred med alle folk og alle regjeringer.»

Paktens første artikkel sier følgende:

«Partene [i NATO] forplikter seg, som fastsatt i De forente nasjoners charter, til å løse enhver internasjonal tvist de måtte være involvert i med fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet og rettferdighet ikke bringes i fare, og til å avstå fra trusler om eller bruk av makt i sine internasjonale forbindelser på en måte som er uforenlig med De forente nasjoners formål.»

Artikkel 7 følger opp med at ingenting i NATO-pakten endrer ved medlemsstatenes FN-forpliktelser eller Sikkerhetsrådets overordna ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Det er vanskelig å tenke seg en grovere krenkelse av disse prinsippene enn det som utspiller seg gjennom det uprovoserte angrepet på Iran. FNs generalsekretær Guterres har uttrykkelig sagt at luftangrepene fra USA og Israel er en krenkelse av internasjonal lov, FN-charteret inkludert.

USAs gjentatte brudd på FN-charteret og NATO-pakten setter gang på gang internasjonal fred og sikkerhet i fare. Dette må få konsekvenser for Norges forhold til alliansen og de bilaterale avtalene med USA. 12 amerikanske baser på norsk jord setter potensielt norske liv i stor fare, slik det i disse dager blir demonstrert i flere land i Midtøsten og ved Middelhavet som har avgitt «omforente områder» til USA. Tilleggsavtalene mellom Norge og USA om disse basene må termineres.

Må få konsekvenser

Hvis Støre og Barth Eide mener alvor med sine uttalelser, bør de snarest ta affære og erklære at USA ikke bare har forbrutt seg både mot FN-charteret, men også mot mot Atlanterhavspaktens grunnlag. Det må få konsekvenser for Norges forhold til NATO og USA.

Ved USAs tidligere kriger mot blant annet Afghanistan, Irak og Libya har det i ettertid blitt kjent at den norske E-tjenesten har delt krigsviktige satellittdata med USA, trolig også med Israel. Forfatter og journalist Bård Wormdahl har avdekket at USA og NSA/CIA har førsteretten på disse dataene.

Kan – eller tør – statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren garantere at dette ikke skjer også denne gangen? Vil de instruere E-tjenesten om ikke å dele slike opplysninger med USA mens den ulovlige krigen pågår? Det ville overraske.

Kravet må være at regjeringa kunngjør for sine NATO-allierte at Norge ikke på noen måte vil yte assistanse til USA eller andre NATO-land som involverer seg i en ulovlig krig – en krig som dessuten har krenket grunnsetninger i NATO-pakten, og dermed også forutsetningene for medlemsstatenes forpliktelser etter artikkel 5.

Dersom Det nordatlantiske Råd ikke irettesetter generalsekretær Rutte og fordømmer USAs brudd på Atlanterhavspaktens prinsipper, må Norge med umiddelbar virkning trekke seg fra militærkomiteen og varsle initiering av en prosess for utmelding av alliansen i samsvar med paktens artikkel 13. Etter mer enn 20 års medlemskap kan et medlemsland gjøre dette med ett års varsel (artikkel 13).

Når alliansens mektigste medlem setter strek over deler av Atlanterhavspaktens offisielle fundament, er et fortsatt NATO-medlemskap bygget på ugyldige forutsetninger ingen sikkerhetsgaranti, men det stikk motsatte.

Det er heller ikke betryggende at Norge de siste åra har inngått svært omfattende bilaterale forsvarsavtaler med alle E3-statene, med Tyskland som «en eksepsjonelt nær» partner. Den ferskeste Hansa-avtalen ble inngått så seint som 26. februar i år. E3-statene og Israel samarbeider tett om flere våpenprogrammer.

Norge risikerer nok en gang å bli medløper i en forbrytersk krig hvis ikke folkeopinionen gjør det politisk umulig, som den gang titusener av nordmenn tok til gatene i protest mot Irak-krigen i 2003.