Herold

– Trenger Sametinget virkelig en egen skatt – eller risikerer man å skape enda større avstand i en debatt som allerede er krevende nok?

Debatten om en mulig «sameskatt» reiser et helt stort spørsmål: Føler Sametinget at de mottar for lite penger?

Sametinget forvalter i dag nær 800 millioner kroner over statsbudsjettet. For litt over ti år siden lå bevilgningene rundt 430 millioner kroner. Budsjettet har altså nær doblet seg på et tiår.

Til tross for stadige budsjettøkninger, vil de altså selv stå for innkreving. Dette kan trygt oppfattes som en suverenitets-tilnærming.

Sametingets valgmanntall består av rundt 21 000 personer. Fordelt på dette antallet tilsvarer Sametingets budsjett i størrelsesorden 35 000–40 000 kroner per person i manntallet hvert år. Til sammenligning ligger budsjettet til kommuner som Karasjok og Kautokeino på rundt 350–400 millioner kroner. Sametinget forvalter altså omtrent det dobbelte av hva en typisk samisk kjernekommune gjør. Men kommuner har kjerneoppgaver som vei, helse, skole, barnehage, teknisk, forvaltning osv osv.

Derfor blir spørsmålet uunngåelig: Hva er det egentlig en egen samisk skatt skal løse?

Skatt er ikke bare et teknisk finansieringsverktøy. Beskatningsretten er et av de mest grunnleggende uttrykkene for statlig suverenitet. I alle moderne demokratier er det staten – gjennom Stortinget – som fastsetter og innkrever skatt.

Når et politisk organ begynner å diskutere en egen skattebase knyttet til et identitetsbasert valgmanntall, beveger man seg derfor inn i et prinsipielt nytt terreng i norsk politikk.

Forslaget vil uunngåelig bli oppfattet som et skritt i retning av en mer selvstendig politisk struktur og vil oppfattes som en ny tilnærming til "samisk stat". Ikke fordi det nødvendigvis er intensjonen, men fordi symbolikken er så sterk.

Det er også vanskelig å se hvordan en slik ordning ikke vil bli oppfattet som en identitetsbasert skatteordning. I et land som bygger på prinsippet om like rettigheter og plikter for alle borgere, er det et svært krevende spor å bevege seg inn på.

Det mest problematiske er likevel de politiske konsekvensene.

Sametingets legitimitet bygger på frivillig oppslutning og tillit. Når man begynner å diskutere skatt basert på et valgmanntall knyttet til etnisk identitet, risikerer man å undergrave nettopp denne tilliten.

I en kronikk i Nordnorsk Debatt tidligere denne uken peker sametingsrepresentant John Arne Markussen (NKF) på nettopp dette. Han advarer mot at en ordning der «samer betaler skatt til Sametinget» uunngåelig vil bli brukt som argument for at Sametinget beveger seg i retning av en parallellstat.

Det er en bekymring som bør tas på alvor. Når slike advarsler kommer fra en sametingsrepresentant selv, viser det at dette ikke bare er kritikk utenfra. Også internt i samepolitikken finnes det en uro for at denne typen forslag kan svekke tilliten til Sametinget og bidra til økt polarisering i en allerede krevende debatt.

Forslaget vil gi nytt drivstoff til dem som allerede ønsker å svekke eller avvikle Sametinget. I stedet for å bygge bro mellom befolkningsgrupper i nord, vil det kunne forsterke opplevelsen av «oss og dem».

Det trenger vi ikke mer av i nord.

Hvis målet er et sterkere samisk demokrati, finnes det langt bedre veier videre. Sametinget kan styrkes gjennom bedre dialog med Stortinget, tydeligere konsultasjoner i saker som berører samiske interesser og mer åpenhet om prioriteringer og ressursbruk.

Forsoning bygges ikke gjennom nye skillelinjer i skattesystemet. Den bygges gjennom tillit, fellesskap og løsninger som oppleves rettferdige for alle.

Derfor bør ideen om en «sameskatt» legges bort.

Ikke bare fordi den bryter med grunnleggende skatteprinsipper i Norge, men fordi den risikerer å gjøre samepolitikken mer konfliktfylt – akkurat det motsatte av hva vi trenger i tiden som kommer.

For Fremskrittspartiet er utgangspunktet enkelt: Norge skal bygges på fellesskap, like rettigheter og like plikter for alle borgere. Skattesystemet skal være felles og vedtas av Stortinget – ikke knyttes til etnisk identitet eller politiske særordninger. Samisk kultur, språk og historie er en viktig del av vårt felles nasjonale fellesskap. Nettopp derfor bør samepolitikken utvikles i retning av mer tillit og samling – ikke løsninger som skaper nye skillelinjer i det norske samfunnet.