Herold

Når antallet henlagte straffesaker øker og oppklaringsprosenten synker, svarer politikerne nesten i kor: Vi må styrke politiet.

Flere politifolk og større budsjetter fremstilles som løsningen på et stadig mer komplekst kriminalitetsbilde.

Det høres handlingskraftig ut. Men det er ikke tilstrekkelig.

Å bare styrke politiet er å behandle symptomet, ikke årsaken. Straffesakskjeden stopper ikke ved pågripelse. Den fortsetter i domstolene og avsluttes i kriminalomsorgen.

Politiet gjør jobben sin når de etterforsker, pågriper og sikrer bevis. Men om domstolene mangler kapasitet, stopper rettsstaten opp. Sakene blir liggende. Ventetiden øker. Ofre og vitner mister tillit. I verste fall henlegges saker eller straffer reduseres. Da undergraves både rettssikkerheten og effekten av politiets arbeid.

Likevel er det kriminalomsorgen som oftest glemmes i denne debatten. Det er uforståelig. Det er her kampen mot ny kriminalitet vinnes eller i verste fall tapes.

Norge har lav tilbakefallsprosent sammenlignet med mange andre land. Det er ikke et resultat av strengere straffer eller flere fengselsplasser alene, men av systematisk rehabilitering, utdanning, arbeidstrening og tett oppfølging av den straffedømte både i fengsel og gjennom straffegjennomføring i samfunnet.

Dette vet vi virker og kanskje er Norge best i verden på akkurat dette?

Likevel er kriminalomsorgen presset til bristepunktet. For få ansatte, for lite tid og for knappe ressurser gjør det stadig vanskeligere å følge opp domfelte slik vi vet fungerer best. Det er paradoksalt at den delen av rettskjeden som gir størst langsiktig effekt, ofte prioriteres lavest.

Kriminalitet bekjempes ikke med blålys og håndjern alene. Den bekjempes i rettssaler som faktisk har kapasitet til å avsi dommer, og i fengsler og friomsorg som gir mennesker en reell sjanse til å leve lovlydige liv etter soning. Mennesker som blir gode naboer og gode skattebetalere.

Uten dette blir flere politifolk lite mer enn symbolpolitikk.

Vil politikerne snu utviklingen med fallende oppklaringsprosent og økende utrygghet, må de slutte å late som om politiet kan løse et systemproblem alene. Å styrke politiet er absolutt nødvendig, men uten sterke domstoler og en robust kriminalomsorg er det også nytteløst.

Spørsmålet er derfor ikke hvor mange politifolk vi trenger. Spørsmålet er hvorfor politikerne fortsatt nekter å ta hele ansvaret, og bevilge nok penger i hele straffesakskjeden?