Herold

Det er bare å innse det. Vi trengte den ikke.

Ute var det vinter, men i formannskapssalen tirsdag var det vårstemning. Administrasjonen la fram årsresultatet for 2025, og det var så godt at det varmet langt inn i kommunekassa.

Da budsjettet ble vedtatt, var forventningen at vi måtte bruke drøyt 20 millioner av sparepengene for å få tallene til å gå opp. Nå viser fasiten at vi i stedet kan fylle sparegrisen med mer enn 50 millioner.

Det er knapt til å tro.

Og det reiser et enkelt spørsmål: Trengte vi virkelig eiendomsskatten?

Svaret er nei. I hvert fall trengte vi den ikke i fjor. Likevel fordobles den i år.

Riktignok hadde ikke resultatet vært like sterkt uten eiendomsskatten. Men selv uten den ville kommunen gått med solid overskudd.

Det er det tre grunner til.

For det første har administrasjonen i all hovedsak lykkes med økonomistyringen. Det skal de ha ros for. Stramme rammer er faktisk blitt holdt og mange nødvendige kutt er gjennomført.

For det andre har de statlige overføringene vært større, skatteinngangen høyere og pensjonskostnadene lavere enn budsjettert. Det er forhold kommunen i begrenset grad styrer selv, men som like fullt påvirker resultatet.

Og for det tredje har vi igjen fått erfare hvordan kommuneøkonomi ofte fungerer i praksis.

La meg forklare det siste.

Budsjettene legges nesten alltid med forsiktighet. Anslagene er nøkterne fordi usikkerhet tas på alvor, ikke minst i urolige tider.

Likevel ser vi det nesten hvert år: Når månedene går og regnskapet tetner til, beveger tallene seg i positiv retning. Skatteinngangen blir litt høyere enn fryktet. Overføringene og innsparingene litt større. Pensjonskostnadene litt lavere. Hver for seg små justeringer. Samlet sett store beløp.

Slik ble det også denne gangen.

For miraklenes tid er sjelden forbi i kommuneøkonomien. Den inntreffer gjerne når usikkerheten har lagt seg og tallene kan telles nøkternt.

Det er ikke juks. Det er ikke trylling. Det er forsiktighet som slår positivt ut.

Men det var nettopp de forsiktige anslagene, tallene som viste behov for å bruke sparepengene for å få budsjettet i balanse, som dannet grunnlaget da eiendomsskatten ble lagt fram som den eneste saliggjørende løsningen. Den ble presentert som konsekvensen av en økonomi i ubalanse, uten reelle ansvarlige alternativer. Vi fikk høre at den var helt nødvendig. Uunngåelig.

Fasiten viser et annet bilde.

Likevel går vi inn i et nytt budsjettår der eiendomsskatten ikke bare består, men dobles.

Det er dårlig nytt for mange.

For hverdagen er blitt dyr. Renter, strøm og mat spiser opp familiebudsjettet raskere enn før. I en slik situasjon vil også noen tusenlapper ekstra bety noe. Dagens eiendomsskatt rammer innbyggerne direkte, og næringslivet indirekte. Butikker og utesteder lever av at folk har litt å rutte med. Når husholdningene strammer inn, merkes det i kassaapparatene. Når kommunen i tillegg neste år innfører eiendomsskatt på næringseiendom, strammes skruen enda en omdreining.

Vi risikerer å tappe det samme lokalsamfunnet vi egentlig ønsker å styrke.

Selvsagt finnes det også argumenter for å beholde skatten. Dagens overskudd kan vise seg å være borte i morgen. Verden er urolig, gjelda er høy, forsiktighet er klokt.

Alt det er sant.

Men når forutsetningene endrer seg så kraftig som de har gjort her, må også politikken tåle å bli vurdert på nytt. Eiendomsskatten ble innført i en situasjon som ble beskrevet som økonomisk presset. Nå sitter vi med et helt annet resultat.

Det er her den egentlige diskusjonen begynner.

Diskusjonen handler ikke om forsiktighet. Den handler om vilje til å justere kursen når forutsetningene endrer seg. Tallene som gjorde eiendomsskatten nødvendig, finnes ikke lenger i regnskapet. Likevel ligger vedtaket fast.

Å stå ved det som allerede er besluttet, er enkelt. Å bruke det nye handlingsrommet krever mer mot.

Men politikk er nettopp det. Å velge på nytt når virkeligheten viser seg å være annerledes enn fryktet. Og noen ganger betyr det også å erkjenne at det som ble framstilt som uunngåelig, kanskje ikke var det likevel.

Jeg drister meg derfor til en spådom: Det finnes øyeblikk der politikere kan styrke tilliten mellom rådhuset og kjøkkenbordet. Dette kan være et av dem. Når regnskapet viser overskudd og fondet fylles opp, er det ikke urimelig at trykket mot innbyggerne lettes.

Kanskje ved å fryse eiendomsskatten. Kanskje ved å fase den raskere ned og ut. Kanskje ved å erkjenne at den ikke var så uunngåelig som vi fikk høre.

For overskudd i regnskapet er én ting.

Underskudd i tillit er noe helt annet.

Noe det er langt vanskeligere å fylle opp igjen.