Herold

Barth Eide og Støres evige rop om folkeretten setter oss i unåde ovenfor våre viktigste allierte.

Mens flammene stiger over Teheran, og Hormuzstredet er murt igjen av iranske droner, sitter den norske regjeringen i Oslo og blar i støvete lovbøker. For folk i Finnmark er dette mer enn en akademisk debatt, det er et farlig spill med vår egen sikkerhet som innsats.

Verden har endret seg fundamentalt i løpet av de siste 72 timene med Donald Trumps aktivering av «Operation Epic Fury». Oljeprisen skyter i været og våre viktigste allierte er i åpen krig. I stedet for å stå ved våre allierte i forsøket på å få fjernet det farlige og islamistiske prestestyret i Iran, velger statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide å innta rollen som moralens voktere, med sine gjentakende uttalelser om folkerett.

I går på Dagsrevyen var Israel ute med sterk kritikk av Norges håndtering av operasjonen i Iran. Norges opptreden i saken legges merke til og settes ikke pris på.

En transaksjonell virkelighet

Vi må slutte å late som om vi lever i 1995. Det er en ny verdensorden som trer frem og det finnes ikke noen knapp der du bare kan stille tiden tilbake. Det må Norge forstå. Det handler om verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske den var.

USA ser ikke lengre på NATO som et skjebnefellesskap bygget på verdier; de ser på det som et forsikringsselskap. Og i Trumps verden får du ikke utbetaling hvis du ikke har betalt premien. Han husker hvem som stiller opp og hvem som ikke gjør det.

Når Norge nekter å sende så mye som et par F-35-fly som et symbolsk bidrag til Gulfen, sender vi et farlig signal til Det hvite hus: Vi er med dere når det er gratis, men vi trekker oss når det koster.

Lær av Macron

Her er det all grunn til å se til Frankrike. Emmanuel Macron har forstått spillet. Han sender hangarskipet «Charles de Gaulle» og lar franske Rafale-fly markere revir i Gulfen, og sikrer seg en plass ved bordet. Macron vet at i 2026 er militær tilstedeværelse den eneste valutaen som har verdi.

I kontrast fremstår Norge – sammen med et vaklende Storbritannia under Keir Starmer – som lamslåtte tilskuere. Barth Eide kan snakke så mye han vil om prinsipper, men det hjelper lite når vi vet hvilke naboer vi har på andre siden av grensen.

Finnmark i førstelinjen

Finnmark er i dag Europas viktigste energikammer, og inntektene på Melkøya-anlegget skyter i været som følge av krigen. Vi tjener oss rike på konflikten, men nekter å bidra til sikkerheten som kreves for å løse den. Trump har tidligere kritisert land som «snylter» på amerikansk sikkerhet, mens de selv fyller statskassa.

Samtidig øker det russiske trykket i nord. Hvis situasjonen skulle eskalere ved den norske grensen, hvem skal vi ringe? Tror vi virkelig at en irritert Donald Trump vil prioritere å sende amerikanske styrker til Øst-Finnmark når vi ikke stiller opp i hans kamp mot de religiøse fundamentalistene i Iran? Det vi også må huske på, er at man samtidig med angrep på Iran kan svekke den russiske krigsmaskinen i Ukraina, gjennom at blant annet droneleveranser vil tørke inn.

Den beste måten å avskrekke Russland på, er å vise at vi har en direktelinje til Washington.

Betal forsikringen nå

Regjeringen kaller ropene om folkeretten for «prinsippfasthet». I Finnmark føles det mer som geopolitisk gambling. Vi har ikke råd til å skulle være moralsk overlegne og sikkerhetspolitisk ensomme.

Norge bør vurdere å sende bidrag til gulfen – ikke nødvendigvis for å bombe Teheran, men for å vise at vi står sammen med den makten som faktisk garanterer vår frihet. Det er på tide å legge bort pekefingeren og få F-35-flyene på vingene.

Vår egen sikkerhet i nord avhenger av at vi stiller opp for våre partnere. I den virkelige verden, kan våre evige argumentasjonsrekker om folkeretten, føre til at vi blir stående alene, isolerte og sårbare i nord, i tillegg til at vi gjør oss irrelevante på den internasjonale scenen.