Herold

Forrige uke, var representanter for flere destinasjonsselskaper i Finnmark, samlet i Honningsvåg for drøfting og faglig utveksling.

I en omtale i Finnmarksposten, publisert søndag, poengterte de viktigheten av å unngå «Tromsø-tilstander» i kjølvannet av en mulig økning i turisme regionalt; noe som, i utgangspunktet, kan høres fromt og forbilledlig ut, særlig gitt den tiltagende negativt ladede mediedekningen fra ringvirkninger i lokalsamfunnet i Tromsø, fra både aktuelle og foregående høysesong.

Samtidig, kan en spørre seg, hva er egentlig kimen og bakteppet til tilstandene det refereres til?

Selv om enkle svar har sine begrensninger, kan likevel årsaken til mye av det en ser i Tromsø, oppsummeres med et ord; vekst: Ikke bare hva gjelder turistnæringen vinterstid, både i årene umiddelbart før, samt etter pandemien, men en kontinuerlig vekst, på flere områder, som strekker seg helt tilbake til andre halvdel av forrige århundre.

Tromsø har hatt innslag av trengsel og voksesmerter lenge, noe som tildels en særegen og spektakulær topografi, som igjen har gjort stedet til et yndet reisedestinasjon de siste årene, særlig vinterstid, har bidratt til: Tilstedeværelse av både hav og høye fjell, innimellom og rundt byen, setter substansielle begrensninger for enkle og kostnadseffektive grep i steds- og byutvikling.

Turisme-boomen vinterstid, har tydeliggjort de underliggende svakhetene ved å eksponere de mer underutviklede sidene ved stedet, både hva gjelder boligstruktur og infrastruktur, men har egentlig ikke skapt dem, eller utløst dem. Det verdt å merke seg at Tromsø, i stor grad, er en by som har vokst til det som det er i dag, på tross av, og ikke på grunn av, og du finner ikke heller, i globalt perspektiv, et større by-samfunn lenger nord.

De aller fleste steder i Finnmark, er ganske langt fra å være i en tilsvarende situasjon som Tromsø, særlig vinterstid. De grunnleggende forutsetningene er, pr. dags dato, samt historisk, bare ikke til stede, til at befolkede steder i Finnmark, fullt ut, kan rammes av noe av det samme som Tromsø nå gjennomlever.

Samtidig, er det naivt og tenke seg at en vellykket satsing innenfor reiseliv, altså satsinger av det slaget som genererer økt besøk og trafikk, ikke også har en ruglete bakside å by på.

Jeg tviler på at det i det hele tatt, globalt, finnes steder som har lyktes med reiseliv, som ikke også etter hvert har hatt ugunstige ringvirkninger å stri med, på ulike nivå.

For et fylke som har slitt med fraflytting og avfolkning i generasjoner, er likevel reiseliv en av livbøyene å klamre seg til, for å unngå videre demografisk kollaps.

Dersom det skulle oppnås å få flere tilreisende til Finnmark, i årene som kommer, noe som ikke er en selvfølge, i seg selv; må en også være villig til å forholde seg til flere hoder pr. kvadratkilometer og flere doninger pr. kilometer med landevei, enn hva tilfellet er i nuet.

Flere besøkende kommer også med en pris.

Det er høyst legitimt å mene dette ikke er noe bra, men det er neppe forenlig med å samtidig ønske økt omsetning for reiselivet.

Det å koordinere og organisere seg bort fra alle utfordringer som hefter ved en mulig vekst i turistnæringen, høres ideelt og flott ut, men lar seg sannsynligvis ikke gjennomføre i praksis.

Fastboende sine følelser og holdninger til turister, kan også vanskelig styres. Det irrasjonelle trumfer ofte det mer rasjonelle, på det emosjonelle plan.

Det vil alltid være dem som uttrykker misnøye og skepsis overfor fremmede; selv i samfunn der turismen er som en intravenøs slange å regne, blir den tvilsomt høyt verdsatt og omfavnet med entusiasme, av absolutt alle, selv ikke blant dem som lever av det.