Herold

Innlegget ble først publisert i Tidens Krav.

Jeg er så heldig at jeg har pappaen min ennå, han begynner å bli gammel, og med alderen svikter av og til den kognitive funksjonen. Daglige gjøremål blir ikke utført som før, og evnen til egenomsorg er ikke like sterk som før.

Kjente steder blir ukjente, kjente ansikter blir fremmede. Eldre med demens viser manglende interesse for mat og måltider. Svekket hukommelse og visuell persepsjon kan ha en negativ innvirkning på beboerens bevissthet om måltidet og evne til å spise selv.

Pappa er dement.

Mat

Husvask og rengjøring ble ikke utført av pappa i praksis kun i minnet. Dette med rengjøring løste seg med hjelp fra lokalt renholdsselskap som vasker hjemme hos pappa hver 14. dag. Selvfølgelig må han betale for dette selv.

Til tross for at personer med demens har lovfestet rett til nødvendig hjemmehjelp (praktisk bistand) og helsetjenester når de ikke lenger kan mestre dagliglivet selv. Kommunene er pliktig til å tilby dette etter Helse- og omsorgstjenesteloven. Men ikke i Sunndal kommune.

I høst var jeg mange dager hos pappa. Jeg stusset over at kjøkkenbenken var så ren med tanke på smuler osv. Da oppdaget jeg at han ikke spiste annen mat enn den porsjonen med middag som den gang ble levert på døra hver dag av hjemmetjenesten.

Jeg kontaktet hjemmesykepleien og demenskoordinatoren og ba om at de skulle smøre frokost og kveldsmat og sette fram til pappa på bakgrunn av at han hadde gått mye ned i vekt og ikke lenger var i stand til å lage maten selv. Dette skulle de fikse.

Etter å ha levert fullmakter og søknader angående omsorgsbolig, evt. sykehjemsplass samt søknad om plass på dagsenter for demente, reiste jeg lettet hjem med forvissningen om at pappas nærings- og væskeinntak skulle ivaretas av hjemmesykepleien.

Sunndal kommune sier i sitt tilsvar at de på grunn av personvern ikke kommenterer de påstandene som fremsettes, men at de vil ta det direkte med pasient og pårørende. Les hele deres uttalelse her:

Tilsvar fra Sunndal kommune – vil gå i dialog med de berørte

Rutiner

Fra januar kommer ikke hjemmetjenesten med middag hver dag lenger. Brukerne får derimot to-tre middager om gangen som blir satt i kjøleskapet og de har selv ansvar for å varme denne maten. Dette høres jo svært enkelt ut – for den som ikke er dement.

En med demens kjenner ikke særlig sult, husker ikke å åpne kjøleskapet for å hente mat og husker heller ikke lenger hvordan en mikrobølgeovn fungerer. Hva skjer da Sunndal kommune? Jo, det som skjedde er at pappa ikke spiste mat.

De måltidene som skulle smøres uteble og middagen som før kom presis klokka 14 uteble. Middagen var en trygghet og rutine for pappa. Man kødder ikke med rutiner for demente brukere.

Underernært

En ettermiddag på nyåret ringte pappa meg og hadde smerter i brystet med strålende smerter ut til venstre hånd. Jeg ringte da legevakten i Molde, der fikk jeg beskjed om å kontakte hjemmesykepleien for rask bistand. Jeg ringte hjemmesykepleien, forklarte situasjonen og at det hastet, i andre enden fikk jeg beskjed om at noen var opptatt, mens andre hadde matpause og ikke kunne rykke ut til et mulig hjerteinfarkt.

Jaha, så jeg skal ringe pappa og be han sette ett eventuelt hjerteinfarkt på hold til matpausen er over? Jeg ringte 113, forklarte på nytt og de rykker ut.

Kort tid etterpå ringer de meg. Det er heldigvis ikke hjerteinfarkt, men på grunn av tilstanden til pappa valgte de i samråd med vakthavende lege å kjøre pappa til sykehuset. Der ble han godt ivaretatt. Vakthavende lege ringte meg og sa at de ikke kunne finne noe galt, men at pappa var i meget dårlig forfatning på grunn av veldig lite mat og drikke over lang tid!

De la ham inn på grunn av hans dårlige funksjonsnivå og de vurderte at han ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Altså, for pappas sikkerhet ble han lagt inn på sykehuset. Jeg hadde kontinuerlig kontakt med sykehuset, og de tok ulike tester, både somatiske og kognitive, for å kartlegge. De kontaktet Sunndal kommune for å be om plass til pappa på korttidsavdelingen på sykehjemmet.

Loven

Fra Sunndal kommune fikk de nei. Jeg opplevde det som tydelig fra kommunen at en person med så dårlig funksjonsnivå og så liten evne til å ta vare på seg selv ikke er syk nok til å få døgnomsorg for en periode. De må forsøke rimeligste alternativ først, altså å sende han hjem er svaret derfra. Til tross for loven:

Kommunen skal tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. (Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester)

• Helse- og omsorgstjenesteloven: Pålegger kommunen å tilby nødvendige tjenester som hjemmesykepleie, praktisk bistand (hjemmehjelp), dagaktivitetstilbud, og sykehjemsplass.
• Pasient- og brukerrettighetsloven: Gir rett til medvirkning, informasjon og verdig omsorg.

Rent bortsett fra lovverk burde sunn fornuft være en god tommelfingerregel, også for Sunndal kommune som tilskriver seg å være en demensvennlig kommune.

Ga plassen til andre

Etter fem dager ble pappa utskrevet og sendt hjem. Også denne gangen lovet hjemmesykepleien på nytt at de skal smøre frokost og kveldsmat, samt varme middagen og sette fram. Underlig nok så stoler jeg ikke helt på dette. Pappa fortsetter å gå ned i vekt.

Rett før pappa ble innlagt fikk jeg telefon fra demenskoordinator med beskjed om at han hadde fått tildelt plass på dagsenteret en dag i uken. De ønsket at en av hans nærmeste skulle bli med ved første besøk. Det har jo vært noen heftelser på veien, og mye arbeid med å motivere pappa til dette tilbudet, men nå var han klar.

Jeg ordnet meg fri fra jobb, ringte demenskoordinator og sa at vi kommer denne uka. Nei, det går ikke for de har gitt plassen til noen andre. Så tildelt plass var altså ikke tildelt plass. Kjente veldig på frustrasjon for å si det mildt.

Dette er nok ikke en enestående sak, hvor mange demente sitter isolert i hjemmene sine, der det eneste selskapet er en TV og en medisindispenser. Dette er takken for at de bygde landet, de som begynte å jobbe da de var nykonfirmerte, jobbet og sto på hver eneste dag. Sykemelding var et fremmedord for den generasjonen. De har jobbet og slitt for oss.

Takk til de på gulvet

Eldreomsorgen for demente som bor hjemme er ikke noe omsorg, heller en eldresorg, vil jeg påstå. Og vi som pårørende møter et system hvor deres høyre hånd ikke vet hva deres venstre hånd gjør.

Til slutt, all ære og honnør til dere som jobber innen helsevesenet på sykehjem, omsorgsboliger. Sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter, dere som gjør den lille forskjellen for de eldre og demente, dere som gjør det beste dere kan for pasientene i enhver situasjon og som bidrar med det lille ekstra for at de gamle får en fin dag. Dere som trøster, forstår, er til stede og skaper trygghet. Det er dere «på gulvet» som er god eldreomsorg og demensomsorg på tross av lite ressurser.

Jeg håper at pappa en dag også skal få den gode omsorgen og tryggheten han så sårt har behov for. Men da burde jeg vel strengt tatt flytte ham til en kommune som har ressurser og kompetanse til å se, forstå og gi ham den omsorg og trygghet han har behov for.

Aura Avis/Tidens Krav kjenner identiteten til forfatteren av innlegget.