«Stabbur-Nilsen» – østfoldingen som lot seg inspirere, og ble venn med «han Søren» med «Sparepølsa».

«Stabbur-Nilsen observerte det hele bak gardinene på restauranten. Etterpå lo han inderlig godt»

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Denne Din side-artikkelen er skrevet av Kjell R. Rotvold, tidligere salgsrepresentant for Stabburet a/s

Nå om dagen har nok også folk i Harstadregionen oppdaget den morsomme reklamen. Hvor man foran vår TV ler av den blide animasjonsfiguren som reklamerer for Stabburets utmerkede påleggsprodukter, blant annet leverpostei og makrell i tomat.

Ikke alle har reflektert eller forstått at denne figuren faktisk henviser til en virkelighet og et levd liv – som førte til en eventyrlig industrihistorie i Svolvær, men også skapte «røre» i hele Nord-Norge og Harstadbyen med.

Falt for Nord-Norge

Gunnar Nilsen (1912-1984), – populært kalt «Stabbur-Nilsen», tapte sin sjel til Lofoten og Nord-Norge. Her så han muligheten til å skape noe nytt av en råvaretilgang med volumer han bare kunne drømme om.

Aller mest falt han for menneskene og den uformelle væremåten han fant – ikke minst blant ledere i næringslivet. Grosserer Kjell Lillevik i Svolvær traff Nilsen flere ganger, og fortalte om den blide joviale mannen ifra Fredrikstad.

Det gjorde også «han Søren» i Harstad, – alltid vennskapelig slik omtalt av «Stabbur-Nilsen». Søren Bothner (1899–1981) var den største private næringsmiddelprodusenten nord for Trondheim. De fant hverandre til vennskap med gjensidig beundring for kreativiteten og skaperkraften. Som igjen førte til at industrihemmelighetene satt løst.

De fleste tenker nok «Stabbur-Nilsen» i en sammenheng med kjøttprodukter, hermetikk og syltetøy. Men historien forteller noe annet, – nemlig at det startet med blant annet ansjos, sild, makrell, ørret, kolje og fiskemat. Han tillot seg aldri heller å bli pensjonist, og avsluttet som Norges største innen foredlede fiskeprodukter under navnet «Gull-Laks og Gull-Ørret».

Kanskje finnes det ennå noen som husker denne entusiastiske og likandes mannen som var en av Norges store industriherrer den gang. Som etablerte virksomhet på Svinøya i Svolvær i 1962, med senere utvidelser. Og at det var «Stabbur-Nilsen» som banet vei til at Svinøybrua ble bygget.

Delte ut ros

Ambisjonene var store da det nye fabrikkanlegget på Vorsetøya sto ferdig i 1973. Samarbeidet med Kommunen, politikerne og distriktsutbyggingsfondet, gjorde det mulig. Tett på fulgte kjøp av «halve» Laukvika, – et overdrevet ordvalg ifra avisene som Nilsen synes var festlig. En satsing for å kunne sikre nok råstoff, var begrunnelsen.

Nilsens holdt faglige og humørfylte foredrag over hele landet. Da ble fabrikksjef Arnold Nygård og ansatte i Svolvær alltid nevnt og gitt honnør for sin innsats for å levere Norges beste fiskeprodukter.

Nilsen var kanskje den eneste som alltid passet på å dele ut ros til «hvæær i sæær, som østfoldingen sjarmerende avsluttet med. Og den fikk også «hun Mary» (Strøm) delt ut over det ganske land, – hun som ledet Norges største matbutikk – «Stabburets Matsenter».

De av oss som var så heldige å være ansatt i Stabburets salgsapparat, så oss senere tilbake i livet med takknemlighet. Hvor vi følte å være privilegert, som «Jesus sine utvalgte disipler ved herrens bord». Særlig etter mange opplevelser landet rundt, hvor «Stabbur-Nilsen» arrangerte sine «vekkelsesmøter». Som inspirerte «hvæær i sæær» til å selge landets beste produkter ifra Stabburet a/s.

Den erfaringen fikk også arbeiderne på Svinøya erfare på 60’tallet, da han mente at effektiviteten og arbeidsmoralen ikke holdt mål. De ble lask «omvendt» og fikk trua på fremtiden, etter et par kvelder. Mest lignende et vekkelsesmøte om bord misjonsskipet «Elieser», har vi blitt fortalt.

Omreisende handelsmann

Hans aller fremste motivasjonsfaktor var å få lov å reise landet rundt for å treffe grossister og kjøpmenn. Medbrakt sitt trekkspill arrangerte han store og små samlinger, – vel planlagt for moro, dans og underholdning. Aller mest for at unggutten Svendsen på lagret og fru Halvorsen bak kjøttdisken skulle få en minnerik Stabburkveld.

Vi husker da Nilsen bød opp til dans på Grand i Tromsø. Da en butikkdame ifra Tøllefsens Kolonial mister brystholderen under danseutøvelsen med Nilsen. Taket på Grand Hotell Restaurant måtte ta imot latteren og jubelen som fulgte.

På Saga Hotell i Tromsø var Skipshandlerne Gunnar og Arne Isaksen invitert til møte kl. 18.00. Nervøsiteten steg da Nilsen meldte «å ta en blund» kl. 17.30. Overraskende kvikk, med humør og glimtet i øynene tok han imot gjestene – presis kl. 18.00. Akkurat slik «hurtigladet» han, og holdt det gående døgnet rundt – hele livet ut.

De som ble kjent med «Stabbur-Nilsen» unngikk ikke å bli innviet i avholdssaken. Han utfordret landets politikere og restaurantnæringen direktesendt i NRK-s program «Åpen Post». Dermed bidro hans engasjement til at alkohollovgivningen ble endret til at bransjen ble lovpålagt til å sidestille og tilby det alkoholfrie alternativet. Redselen for å miste serveringsbevilgningen var åpenbar.

Vi husker servitøren på Grand Hotell i Harstad, som i firsprang gatelangs inntok drikkevarehylla på Bothners Matsenter. «Stabbur-Nilsen» observerte det hele bak gardinene på restauranten. Etterpå lo han inderlig godt, og stakk en 100’drings diskret i lomma på dagens helt.

Også husker vi tildragelsen på Grand Hotell i Tromsø, da han selv holdt på «å havne på druen». Etter bestilling av flamberte pannekaker tilberedt ved bordet. En ung borddame tok seg til å fnise med hånden for munnen. Signalet til Nilsen som sørget for at den alkoholpreparerte pannekaken havnet hos sidemannen.

Men Nilsen fortsatte sin kampanje for alternativet. Han tok like godt og startet import av «Moussy» – alkoholfritt øl ifra Sveits. En hel jernbanevogn ble raskt solgt ut over det ganske land. Vi kan i dag takke og hylle «Stabbur-Nilsen», som var fanebæreren til dagens alkoholfrie konsum her i landet.

«Svolværpostei»

Nordnorske næringsmiddelprodusenter fascinerte og inspirerte Nilsen. Marlene Bordewich i Henningsvær var en av dem. Som allerede i 1924 startet produksjon av den opprinnelige og anerkjente «Lofotposteien».

Han beundret bedriften i Henningsvær og Mathildes livsverk med produkter som var geniale og vel etablert i markedet. Stabburets eget produkt «Svoværpostei» ble lansert, men oppnådde ikke forventet salg. Derfor tok Nilsen grepa tak og fikk laget en liten «sjakkel» – en pappeske rikt dekorert for å øke produktstatusen og salget.

Salgsapparatet ble utsatt for et timelangt foredrag om Svolværpostei. Hvor alle satt musestille og fikk Nilsen på besøk ved sin side. Det nye produktet ble lagt imot øret til hver enkelt, med følgende spørsmål – «hva siærr boksen a guttærr»?

Utålmodig svarte han selv, – «dette ær medisin på boks og bør ha hylleplass på appotekane – spis mer da vel – siærr boksen». En million bokser fikk endelig forlate lagret til Arnold Nygaard i Svolvær». Premien var et salgsmøte hvor våre koner fikk være med.

Deretter var det å ta fatt på innsalget av «Svolværgryte». Hvor tomme bokser ble sendt ut med produktbudskap og en liten overraskelse. En fiskekrok som lå og skranglet i bunnen, som skulle øke kjøpmannens kjøpelyst. Det manglet ikke på kreativitet når produkter skulle lanseres ifra Stabburet a/s.

Geniale Bothner

Nilsen mente at Søren Bothner i Harstad var genial ved at han klarte å selge rent svinespekk i tonnevis. Og dertil presterte å kalle «avfallet» som Karbonadeflesk. Det han ikke fikk med seg var jo at dette flesket var brukt til bl.a. fett til våre fiskemåltider – her Nord.

Den bunnsolide bedriften i Harstad produserte også Norges bestselger nr. 1 innen spekemat, – nemlig «Sparepølsa». Nilsen erobret med seg, – både Karbonadeflesk og Sparepølse. under sine besøk hos han Søren i Harstad.

Da han kom hjem til Fredrikstad holdt han alltid et motivasjonsforedrag ovenfor sin ledergruppe. Hvor det ofte ble svært livlig, som f.eks. da Nilsen hevdet at han Søren hadde sin enkle oppskrift på sin suksess. Nemlig at varene inneholdt, – «en Vestfjordokse (hval) og ei gammel Purke»

Som følge av det kom Stabburets eget forsøk på samme suksess. «Smaki» spekepølse 500 gram med hvalkjøtt ifra Svolvær. 200 gram mer og 200 % bedre smak var omkvedet. Men han Søren vant allikevel kampen med sin veletablerte «Sparepølse» til kr 9,90, den gangen.

Så husker vi da Nilsen ankom ifra Harstad og fortalte at han Søren hadde bestilt en produktivitetsundersøkelse av bedriften. Da hadde han blitt forbanna over oppdagelsen av at det sto 5 mann som ventet på heisen «hele dagen». Det tungvinte bygget i mange etasjer ble endelig erklært som urasjonelt. Nilsen trøstet, og la igjen 2to bokser makrell i tomat på skrivebordet til Søren Bothner.

Flere jern i ilden i Nord-Norge

«Stabbur-Nilsens» aktivitet i Nord-Norge omfattet også forsøk på oppstart av produksjonsanlegg i Kautokeino. Men skepsisen ifra lokalmiljøet ble for stor. Båtsfjord fikk besøk av Stabburets mesterkokker Hans Jebsen og Finn-Geir Poppe. Der gjorde de prøveproduksjoner med basis av ferske råvarer direkte ifra havet.

Og på havet likte «Stabbur-Nilsen» seg. Sommeren 1975 kunne folk langs kaiene i Svolvær se en glinsende og nyrenovert vakker skute sige inn på havna. Med egen innleid skipper, sto rederen – selveste «Stabbur-Nilsen» på dekket og vinket. Drømmen var gått i oppfyllelse da den gode gamle redningskrysseren «Biskop Worslev» ble kjøpt, og som nå hadde fått navnet «Steady».

Fabrikksjef Arnold Nygaard tok imot trossa og ønsket velkommen til Svolvær. Etterpå ble det inntatt et nydelig måltid, som besto av dampet kveite – inne på den gang byens nye hotell – Svolvær Nordic Hotell. Der traff han også hotelldirektør Erling Utvåg (1927–1986) ifra Harstad, – et hyggelig gjensyn, som ble til en passiar om det aller meste.

«Stabbur-Nilsen» kan «ifra oven» glede seg over utviklingen, og at hans livsverk i Svolvær består i beste velgående under navnet «King Oscar». Med Atle Iversen i spissen produseres det fortsatt etter Nilsens idé om å tilby markedet helseprodukter ifra havet, – nemlig «medisin på båks».

«Hællæ guttærr, – da var vi jo først også her». Men sjekk nå hyllene på appotekane, – vi prekært» – hørtes «ifra oven».