Nye tiltak mot leiebilulykker er lansert. Men ett virkemiddel glimrer fortsatt med sitt fravær: lavere fart.

Alle snakker om turister. Ingen snakker om fart

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

I løpet av ett døgn kom det inn sju trafikkmeldinger i Harstad-regionen. Fem av dem med leiebiler involvert. Det ble rapportert om vinglekjøring, uhell og dårlig kjøreadferd, og dette skjer bare uker etter dødsulykken i Tjeldsund, der to kvinner mistet livet. Det er ikke lenger mulig å omtale dette som tilfeldigheter. Det er et mønster som gjentar seg.

Regjeringen har svart raskt. Etter det såkalte hastemøtet på Tromsø lufthavn ble det nedsatt en innsatsgruppe, og denne uka ble det presentert en liste med tiltak: vesentlig økt kontrollvirksomhet fra Statens vegvesen og UP, flere samordnede kontroller, standard utrustning i leiebiler og mer informasjon i hele verdikjeden, fra bookingplattform til flyplass og utleieskranke. Og etter sigende arbeides det også med mer langsiktige tiltak.

Saken var også oppe i Stortingets spørretime sist onsdag, da stortingsrepresentant Kristian Eilertsen fra Harstad tok til orde for strengere krav til vinterkompetanse for utenlandske sjåfører. Og samferdselsministeren svarte godt for seg, han: At Norge gjennom internasjonale konvensjoner er forpliktet til å anerkjenne førerkort utstedt i andre land, og at handlingsrommet dermed er begrenset.

Det er et saklig og forståelig svar. Vi kan ikke ensidig innføre krav om norsk glattkjøring eller mørkekjøring for personer med gyldig førerkort fra andre land, for slike ytterliggående tiltak vil i praksis være stengt av folkerettslige forpliktelser. Det innebærer at vi i praksis er spilt sjakk matt på det området.

Da gjenstår det som nå ligger på bordet: mer kontroll, mer informasjon, refleksvester i bagasjerommet og bransjestandard på dekk og firehjulstrekk. Alt dette er fornuftig. Økt kontroll kan ha en viss effekt. Informasjon kan bidra til bevissthet, og standardisert utrustning er bedre enn tilfeldigheter.

Men la oss være ærlige: Dette er likevel dråper i havet. Politiet kan ikke stå bak hver sving. Ingen informasjonsbrosjyre i verden kan erstatte erfaring med speilblank is i mørket, og det er vanskelig å se hvordan refleksvester skal ta ned risikoen i denne sammenhengen. Det er derfor én ting som forundrer: Hvorfor er det ingen som snakker om farten?

I føreropplæringen er budskapet krystallklart. En økning på ti kilometer i timen øker både bremselengde og skadepotensial dramatisk. Forskjellen mellom 70 og 80, mellom 80 og 90, er ikke marginal når fysikkens lover får virke. Dette predikeres med tyngde i klasserom og på glattkjøringsbaner over hele landet. Likevel er fart nærmest fraværende i den offentlige samtalen nå. Tiltakspakken nevner det i alle fall ikke. Spørretimen berørte det ikke. Det snakkes om kompetanse, om turisme, om seriøse og useriøse aktører – men ikke om normfarten på de mest utsatte vinterstrekningene.

Jeg har pirket borti dette i tidligere kommentarer. Ikke fordi jeg tror lavere fartsgrense er et universalmiddel, men fordi det er et systemgrep som faktisk ligger innenfor vårt handlingsrom. Når vi ikke kan stille strengere krav til førerkort, når vi ikke kan teste hver enkelt sjåfør, når vi ikke kan kontrollere alle – da kan vi justere rammene alle må forholde seg til. En reduksjon fra 90 til 80, eller fra 80 til 70 vinterstid, vil ikke fjerne risikoen. Men den vil redusere den betydelig. Det vet vi. Det er derfor midlertidig vinterfartsgrense tidligere har vært brukt på noen strekninger.

Spørsmålet er hvorfor dette virkemiddelet ikke engang løftes frem til vurdering. Er det fordi det rammer alle, ikke bare turistene? Er det fordi det er politisk upopulært? Eller fordi vi fortsatt holder fast ved forestillingen om at ansvaret først og fremst ligger hos den enkelte bak rattet? Når fem av sju trafikkmeldinger gjelder leiebiler, er det åpenbart at vi står i en særskilt utfordring. Men fysikken skiller ikke mellom nasjonaliteter. Den virker likt for alle. Hvis vi virkelig mener alvor med å redusere risikoen på vinterveiene, må vi våge å snakke om det mest grunnleggende av alt: farten. Alt annet blir lett symbolpolitikk.