Herold

Høyres nye leder spilte opp til noe nytt, mens den avgåtte lederen med lang erfaring beskrev sitt eget parti som det det faktisk er og forblir. Også lokalt i Larvik viser partiet sitt sanne jeg. La oss kalle en spade for en spade.

Høyre har lenge fremstilt seg som et ansvarlig styringsparti, et parti for arbeid, verdiskaping og moderasjon. Men ser man nærmere på hvem som faktisk tjener på politikken deres, tegner det seg et ganske annet bilde. Høyre befester seg tydeligere som partiet for de rike, og for dem som helst vil bidra minst mulig til fellesskapet, så lenge de selv får mest mulig igjen.

Dette er blitt et slags «my precious» parti: et parti som klamrer seg til skattelettelser, formuer og privilegier med samme besettelse som Gollum klamret seg til ringen.

Alt som kan deles med fellesskapet, oppfattes som et tap. Alt som kan beholdes privat, fremstilles som en moralsk seier.

I Høyres politiske retorikk omtales skatt ofte som en belastning, ikke som en investering. Offentlige tjenester beskrives som kostnader, ikke som fundamentet for et samfunn der folk faktisk har like muligheter. Når skattene kuttes for de rikeste, fremstilles det som «stimulerende tiltak». Når trygder eller velferdsordninger forbedres, kalles det «uansvarlig pengebruk».

Dette avslører et grunnleggende verdisyn: Fellesskapet er noe man må tåle, ikke noe man bør bygge. Solidaritet blir en tvangstrøye, ikke et ideal.

Ironien er slående: De som allerede har mest, og som bidrar minst relativt sett, fremstilles ofte som samfunnets helter. De som derimot mottar støtte som arbeidsledige, uføre, studenter, alenemødre, må gang på gang bevise at de fortjener hjelpen. De må stå «med lua i hånda», takknemlige for hver krone.

Man kan nesten se for seg et samfunn etter Høyres ideal: Der mottakere av offentlige ytelser må takke personlig dem som har fått skattekutt. Kanskje sende julekort. Kanskje stille opp på dugnad for å vise sin takknemlighet. «Tusen takk for at du ikke ville bidra mer enn absolutt nødvendig.»

Dette er ikke satire langt unna virkeligheten. Det er en holdning som allerede finnes: At velferd er noe man bør skamme seg over, mens rikdom er noe man bør feire.

Høyres svar på nesten alle samfunnsutfordringer er det samme: mer privat, mindre offentlig. Mer marked, mindre stat. Enten det gjelder skole, helse, eldreomsorg eller samferdsel, er løsningen konkurranseutsetting og profittmuligheter.

Men erfaringen viser at dette ofte fører til større forskjeller, ikke bedre tjenester. Private aktører tar ut overskudd. Offentlige midler blir private gevinster. Fellesskapets penger blir «my precious».

Det er ikke uten grunn at ulikhetene øker når høyresiden styrer. Skattekutt til toppen kombinert med kutt i ytelser nederst skaper et samfunn der noen løftes opp på skuldrene til andre.

Høyre liker å snakke om «ansvarlig økonomisk politikk». Men ansvar for hvem? For investorer? For arvinger? For dem som allerede eier mest?

Et virkelig ansvarlig samfunn tar vare på dem som faller utenfor. Den nye partilederen gav uttrykk for at hun ikke liker begrepet utenforskap? Det sørger for at barn ikke arver fattigdom. Det investerer i skole, helse og trygghet. Det forstår at ingen lykkes alene, men står på skuldrene til et fellesskap som har betalt for utdanning, infrastruktur og stabilitet.

Når Høyre reduserer fellesskapets rolle, reduserer de også den sosiale kontrakten: den tause avtalen om at vi løfter hverandre når det trengs.

Høyres politikk handler ikke bare om tall og budsjetter. Den handler om moral. Om hvem som regnes som verdifulle borgere. Om hvem som får respekt, og hvem som må bevise sin verdighet.

Når rikdom fremstilles som et tegn på fortjeneste, og fattigdom som et tegn på svikt, blir politikken et domssystem. De rike er dyktige. De fattige er mistenkelige. De første skal belønnes. De siste kontrolleres.

Dette er ikke et samfunn bygget på tillit. Det er et samfunn bygget på rangering.

Hvem er politikken til for?

Hvis svaret er «for fellesskapet», må også byrdene deles. Hvis svaret er «for de sterkeste», kan man like gjerne si det rett ut.

Høyre fremstår i økende grad som et parti som vil ha et samfunn der de som allerede har mye, skal ha mer – og der de som har lite, skal være takknemlige for smulene. Et samfunn der solidaritet erstattes av veldedighet, og rettigheter erstattes av nåde.

Det er ikke et samfunn som bygger styrke. Det er et samfunn som bygger avstand.

Og i denne avstanden står Høyre og holder hardt rundt sin skatteskatt, hviskende:

My precious