Herold

I et leserinnlegg i Østlands-Posten er det fremsatt alvorlige påstander om kommunikasjonsmetoden Spelling to Communicate (S2C). Det vi kaller Stavemetoden brukes av noen få barn uten talespråk i Larvik. Vi ønsker med dette å bidra til et mer nyansert bilde av metoden.

For dere som ikke kjenner stavemetoden, er dette en måte å arbeide med skriftspråk på for personer med autisme som ikke kan snakke. Tanken er at flere av disse barna kan ha større språklig forståelse enn det de kan vise. Gjennom systematisk opplæring får de øve på å peke på bokstaver for å kommunisere.

Kritikken som nå fremmes bygger ikke på observasjon av hvordan det faktisk arbeides i Larvik. Likevel trekkes det sterke paralleller til andre metoder som mange med rette har vært kritiske til. Disse parallellene forutsetter at praksisen er den samme, noe den ikke er. Den historien kjenner vi, og den gjør oss ekstra grundige og etisk bevisste i vårt arbeid. Men den kan ikke brukes som et generelt argument for å avvise nyere praksis som utfordrer etablerte antakelser.

Stavemetoden er slett ikke en «mirakelmetode», og den passer ikke nødvendigvis for alle. Elevene har fortsatt autisme, med alt det kan innebære. Og selv om resultatene vi har oppnådd med denne metoden er fantastiske og livsendrende for dem det gjelder, ligger det til grunn et møysommelig arbeid som krever regulering, relasjon og systematisk opplæring over lang tid. Når elever som tidligere har blitt antatt å ha svært begrenset forståelse begynner å uttrykke egne tanker, delta faglig og stille spørsmål, har vi et ansvar for å undersøke videre, ikke avvise det på forhånd. Når det nå advares kraftig i leserinnlegg, er det derfor viktig å løfte blikket: Hva handler dette egentlig om?

Det handler om barn uten talespråk. Barn som i mange år ofte har blitt vurdert ut fra tester som krever nettopp det de strever mest med: rask respons, tale og motorisk kontroll. Historien viser at mennesker med funksjonsvariasjoner ofte har blitt undervurdert.

I arbeidet vårt er ett prinsipp grunnleggende: Elevens stemme skal være elevens. De peker selv på bokstaver. Vi berører dem ikke i staveprosessen. Ferdighetene må fungere med ulike kommunikasjonspartnere og i ulike situasjoner over tid. Vi stiller ikke ledende spørsmål og er kontinuerlig bevisste på muligheten for påvirkning. Å antyde at vi bevisst eller ubevisst skulle overstyre barns kommunikasjon er en alvorlig påstand. Nettopp derfor arbeider vi systematisk for å sikre selvstendighet og etterprøvbarhet.

Det er også fremsatt påstander om at subtile kroppsbevegelser fra voksne kan styre elevenes bokstavvalg. En slik forklaring forutsetter i så fall at det finnes et fast og gjennomgående mønster av små signaler for hver enkelt bokstav, brukt likt og konsekvent over tid. I praksis ville det bety at ulike lærere, assistenter og foreldre, i ulike rom og situasjoner, ubevisst gir de samme små signalene og at elevene tolker dem likt hver gang. Det er en omfattende og lite dokumentert forklaring som krever solid belegg før den kan legges til grunn. Denne forklaringen fremstår heller ikke som mindre ekstraordinær enn antakelsen om at noen barn faktisk kan lære å stave selv.

En slik forklaring fremstår ikke mindre ekstraordinær enn antakelsen om at noen barn faktisk kan lære å stave selv. Samtidig er det en omfattende og lite dokumentert forklaring som krever solid belegg før den kan legges til grunn.

Dette handler ikke om å vinne en metodekamp. Det handler om helt konkrete barn og om vårt faglige ansvar for å utforske deres muligheter med åpenhet og nøkternhet. Vi må tørre å anta at det kan bo mer i dem enn det man først får øye på.

Å være kritisk er nødvendig, men å avvise muligheter på forhånd kan få enda større konsekvenser.

For hva er egentlig alternativet?

Alternativet er å slå fast at barn uten talespråk ikke har noe å si. Alternativet er å lene seg fullt og helt på kognitive tester som kanskje ikke fanger hele bildet. Alternativet er å la være å utforske av frykt for å ta feil. Alternativet er at barn som egentlig har mange tanker, ideer, evner og meninger, blir undervurdert og fanget i stillhet.

Det er også en risiko. Og vi mener vi har langt mer å tape på å la være å prøve. For noen barn kan forskjellen være stillhet eller en stemme.