Herold

Den andre og siste delrapporten fra Baneheia-utvalget, lagt frem 13. februar, er en knusende dom over norsk rettsvesen.

Utvalget viser at Viggo Kristiansen ikke ble offer for enkeltfeil, men for en systemisk svikt som spredte seg fra politiets «bekreftelsesfelle» til påtalemyndighet og domstoler.

Justisminister Astri Aas-Hansen lover nå bedring. Men spørsmålet som henger igjen er ikke bare om rettsstaten sviktet – men hvorfor pressen sviktet med den, og hva vi kan lære av den pågående selvrefleksjonen.

Baneheia-saken er et skoleeksempel på hvordan media kan forsterke og opprettholde et justismord-narrativ. I 2000 bidro store deler av pressen til en offentlig panikk der Kristiansen raskt ble gjort til et monster. Sakkyndige advarsler, tvil om bevis og manglende tekniske spor druknet i overskrifter om «Baneheia-drapene».

Utvalget peker selv på at pressedekningen var «virulent» – giftig – mot Kristiansen, og bygget i stor grad på politiets framstilling uten tilstrekkelige kritiske spørsmål.

Etter gjenopptagelsen i 2021 og frikjennelsen i 2022 har det imidlertid vært mye verdifull selvrefleksjon i mediene.

Redaksjoner som VG, Aftenposten, Fædrelandsvennen og TV 2 har evaluert egen dekning, og i oktober 2023 la Norsk Presseforbund og Fritt Ord frem en omfattende rapport med tre uavhengige analyser og læringspunkter for journalistikken.

Dette er prisverdig og nødvendig – det viser at pressen kan lære av sine feil og bidra til å hindre lignende svikt i fremtiden. Men denne selvrefleksjonen avslører samtidig blindsoner: Hvorfor skjer ikke det samme i andre felt der lignende mekanismer er i spill?

Parallellene til Baneheia er ikke kunstige, men rotfestet i felles dynamikker som kriminologer og rettssosiologer har påpekt siden 1980-tallet.

For den samme systemsvikten pågår fortsatt – bare i et felt som er mer omfattende og hvor pressen i enda større grad har sviktet sitt vaktbikkje-ansvar: Ruspolitikken.

Parallellene til Baneheia er ikke kunstige, men rotfestet i felles dynamikker som kriminologer og rettssosiologer har påpekt siden 1980-tallet: Som i Baneheia, der pressedekningen bidro til demonisering basert på politiets narrativ, fører ruspolitikken til en lignende forhåndsdømming av brukere som «kriminelle» uten å granske grunnlaget.

Jakten på syndebukker fører også der til demonisering, offentlig panikk, moralske fordommer og en bekreftelsesfelle der systemet overser tvil og strukturelle feil for å opprettholde et narrativ om rettsstat og rettssikkerhet.

Ta cannabiskafe-aksjonen på Bislett i april 2024 som eksempel:

Aksjonen fikk god dekning i medier som Dagbladet, VG og NRK, med fokus på åpningen, salget og politiets inngripen. Men etterspillet – som illustrerer dyp systemsvikt – ble oversett.

Arrangørene fra Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) åpnet ikke en cannabiskafe for å tjene penger, men for å belyse utfordringer for rettsstaten.

Siden NOU 2002:04 har utredninger etterlyst sterkere domstolskontroll med en politisk prosess på villspor, og det rettslige oppgjøret begynte med at AROD la frem 30 års forskningsbasert kritikk av straffelovens §§ 231 og 232, og krevde vitneforklaringer om vilkårlig forfølgelse, menneskerettighetsbrudd og ledersvikt i Justisdepartementet.

200 års rettshistorie gjorde klart at rettsvesenet hadde et selvstendig ansvar for effektiv minoritetsbeskyttelse, men påtalemyndighet og domstolene nektet å føre disse bevisene.

I stedet ble sivil ulydighet behandlet som profittmotivert kriminalitet, med 120 dager ubetinget fengsel som resultat. Hvor var medias kritiske blikk når politi og domstoler aktivt blokkerte dokumentasjon som kunne avsløre strukturell svikt i rettssikkerhet? Hvor var oppfølgingen av statsadvokater og dommere som i over 15 år har avvist å prøve Grunnlovens §§ 89, 98 og 102 mot forbudet?

Til tross for at Straffelovkommisjonen i 2002, Rusreformutvalget i 2019 og Rolleforståelsesutvalget i 2023 pekte på systemsvikten som AROD ville belyse, var ikke journalister interessert i konsekvensene for rettsstaten.

Johs Andenæs påpekte allerede i 1994 at pressen hadde sviktet sitt samfunnsansvar ved å forme debatten på feil premisser, og fortsatt behandles ruspolitikken som et moralsk spørsmål, ikke et rettssikkerhetsspørsmål.

Mens Baneheia nå beskrives som «systemsvikt», avviser de fleste mediehus innlegg som påpeker nøyaktig den samme systemsvikten på rusfeltet, til tross for at kriminologer som Nils Christie, Ragnar Hauge og Hedda Giertsen i flere tiår har vist at kriminaliseringen er basert på offentlig panikk og moralske fordommer – samme mekanismer som drev Baneheia-saken.

Dette er ikke tilfeldig. Det er den samme naiviteten i ruspolitikken som preget Baneheia-dekningen før selvrefleksjonen: en ukritisk tillit til at «systemet» fungerer, at jurister er upartiske, at politiet og påtalemyndigheten har rett, og at rettssikkerheten er ivaretatt.

Mens Baneheia nå beskrives som «systemsvikt», avviser de fleste mediehus innlegg som påpeker nøyaktig den samme systemsvikten på rusfeltet.

Når denne tilliten veier mer enn viljen til å belyse systemisk svikt, blir resultatet taushet. Taushet mens familier knuses, barn mister foreldre og rettsstaten eroderes. Taushet til tross for at pressens vakthund-funksjon er det fremste bolverk mot etablering av en politistat når domstolenes uavhengighet trues av jurister som nekter å høre bevis som kunne avsløre at Norge i over 60 år har straffet mennesker på grunnlag som både ekspertutvalg og Grunnloven sier er ugyldige.

Ruspolitikken viser at systemsvikten i Baneheia ikke er unntak, men symptom.

Pressens rolle er å være det første forsvaret mot slike symptomer. Når pressen i stedet blir del av problemet ved å forsterke panikken eller tie om rettsløshet, undergraver den sin egen eksistensberettigelse.

Det er derfor på tide at mediene som nå dekker Baneheia-rapporten med saklig kritikk, også retter blikket mot seg selv. Hvorfor har dere ikke fulgt opp Rolleforståelsesutvalgets konklusjoner med samme kraft som dere fulgte Baneheia? Hvorfor er det ingen refleksjon over hva systemisk nedprioritet av rettighetsjuss betyr for rettsstaten?

Etter at Justisdepartementet i flere tiår har sviktet ansvar for å utrede mindre inngripende tiltak, hvorfor krever ikke pressen en uavhengig sannhets- og forsoningskommisjon for ruspolitikken – akkurat som pressen krevde ansvar etter Baneheia, og som resulterte i rapporten fra Presseforbundet og Fritt Ord?

Justisministeren lover å lære av Baneheia. Pressen har vist at den kan gjøre det samme gjennom sin selvrefleksjon i denne saken. Men uten en presse som tør å se systemsvikt også når panikken herjer i andre felt, vil pågående justismord bli ignorert og forverret.

Det er over 30 år siden Andenæs gjorde klart at ettertidens dom ville bli vond å bære – og historien vil dømme ikke bare politi og domstoler – men også de som skulle ha holdt vakt.