Herold

Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi noen tør å investere, utvikle og samarbeide, og fordi virkemiddelapparatet stiller opp når risikoen er størst. Innovasjon Norge har i en årrekke vært en slik avgjørende partner for norsk næringsliv.

I statsbudsjettet for 2026 er rammene for grønn omstilling til Innovasjon Norge kraftig redusert.

Spørsmålet vi nå må stille oss, etter endringene i statsbudsjettet for 2026, er: Har vi råd til å svekke de ordningene som faktisk gjør grønn omstilling mulig?

I Trønder-Avisa 14. februar kunne vi lese om det som i praksis er sirkulærøkonomi i Steinkjer: Den blå-grønne verdikjeden mellom SalMar Settefisk AS, Beitstadfjord Sisu SA som består av 46 gårdbrukere og Malm Biogass AS.

Her tas fiskeslam fra oppdrett og husdyrgjødsel fra landbruket inn i et felles kretsløp, som blir til nye ressurser som kan benyttes i nye verdikjeder. Gjennom biogassproduksjon blir flytende biogass (LBG) til drivstoff til transport og industri, til grønn CO₂ for videre bruk. I tillegg får vi en biorest som kan tilbakeføres til landbruket.

Ambisjonene stopper ikke der. Målet er også å utvikle en granulert biogjødsel som ivaretar fosforoverskuddet, og dermed tilfredsstiller nye krav til redusert fosforbruk. Det handler om å sikre at næringsstoffene forblir i kretsløpet, slik at ressursene utnyttes smartere, mer presist og mer bærekraftig.

Dette er et omfattende prosjekt, som krever teknologisk utvikling, nye logistikkløsninger, nye forretningsmodeller og verdikjeder tilpasset strengere regelverk og nye markedsforutsetninger.

Dette er med andre ord akkurat den typen prosjekter Innovasjon Norge er ment å bidra til å utvikle og realisere!

Effektene av denne satsingen vil være betydelige.

Tiltaket medfører at CO₂-utslippene fra landbruket reduseres med i overkant av 30 prosent i Steinkjer. Samlet kan det gi en reduksjon i kommunens totale CO₂-utslipp tilsvarende 20 prosent.

Dette er ikke symbolske tall, det er reelle, målbare klimakutt, skapt gjennom samarbeid mellom havbruk, landbruk og industri.

Samtidig styrker prosjektet norsk selvforsyning og reduserer avhengigheten av importerte innsatsfaktorer. Fosfor er en viktig ressurs, der Europa i stor grad er avhengig av import fra få og politisk sårbare regioner. Når vi utvikler løsninger som gjenvinner og foredler fosfor lokalt, handler det ikke bare om klima, det handler om beredskap og matsikkerhet.

Det grønne skiftet er dermed også et sikkerhetspolitisk prosjekt.

Prosjekter som dette realiseres ikke kun på kommersielle vilkår i en tidlig fase. De innebærer teknologisk risiko, regulatorisk usikkerhet og betydelige investeringer før lønnsomheten for prosjektet kan dokumenteres.

Innovasjon Norge har vært avgjørende for nettopp å redusere denne risikoen, og dermed gjøre det mulig å gå fra idé til realisering. Uten slike virkemidler stopper utviklingen opp, ikke fordi viljen mangler, men fordi risikoen blir for høy.

Når statsbudsjettet for 2026 reduserer eller fjerner ordninger som bidrar til utvikling og omstilling til grønnere industri og lavere utslipp, sender det et urovekkende signal til næringslivet: «Ta risikoen selv!»

For mange vil svaret da være å la være.

Hva står vi igjen med?

Vi står midt i en klimakrise, samtidig som verden er preget av økende geopolitisk uro.

Vi vet at landbruket må omstilles, at industrien må kutte utslipp, og at ressursene må utnyttes bedre. Likevel svekkes de verktøyene som faktisk utløser investeringer og innovasjon.

Vi mener derfor det nødvendig å spørre: Hva skjer med prosjektene som nå ligger i startgropen? Hva skjer med de neste blå-grønne verdikjedene? Hvem kan bidra til risikoavlastning når staten trekker seg tilbake?

Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må vi satse på mer innovasjon, ikke mindre. Vi må styrke koblingen mellom havbruk, landbruk og industri. Vi må utvikle nye løsninger for sirkularitet og ressursutnyttelse, og ikke minst må næringslivet gis forutsigbare rammer for å investere i det som er nytt og uprøvd.

Innovasjon Norge er ikke en støtteordning for hyggelige prosjekter. Det er et strategisk verktøy for å utvikle fremtidens næringsliv.

Prosjektet i Malm industripark i Steinkjer viser hva som er mulig når offentlig virkemiddelbruk og privat initiativ trekker i samme retning: Store klimakutt, økt sirkularitet, styrket matsikkerhet og ny industriell verdiskaping.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å opprettholde slike ordninger, spørsmålet er om vi har råd til å la være.