Tør ikke ringe slektninger i Iran
Plus
– Jeg kan ikke bare ringe familien i Iran, da setter jeg de bare i en vanskelig situasjon. Vi har ikke hatt kontakt med slektninger på lang, lang tid.
(Telemarksavisa) Det sier Mahmoud Farahmand. Høyre-politikeren flyktet fra Iran som barn i 1987 sammen med sin søster og sin mor.
– Jeg har fortsatt tanter og søskenbarn i Iran, men vi har ikke kontakt. Det har vært vanskelig å få kontakt siden januar. Internett er stort sett nede. Telefoner er overvåket. Det har ikke noe for seg å ringe, det gjør bare situasjonen vanskelig for dem, sier Mahmoud Farahmand.
– Hvordan er det å forholde seg til at du ikke kan ta kontakt med familien?
– Det er rart, selv om man blir vant med det i livet. Det er bare sånn realiteten er. Jeg tror ikke man klarer å forstå hvordan det er å leve i et slikt system uten å ha opplevd det selv.
– Jeg var et barn da vi flyktet, men jeg har det fortsatt klart i minnet om hvordan det var. Hvordan regimet holdt på med overvåking, propaganda, hvordan de brukte barn. Det står veldig klart for meg, sier han.
Flyktet med mor og søster
– Vi hadde loppemarked hjemme og solgte alt vi hadde. Vi solgte alt fra bord til teskjeer. Det eneste vi hadde igjen var to-tre madrasser og noen dyner. På den måten klarte mamma og skrape sammen noen tusen dollar, fortalte Mahmoud i et intervju med TA i 2021.
Moren, søsteren og Mahmoud kommer seg til Tyrkia.
– Da hadde mamma 5–6000 dollar. Det kostet 10 000 å komme seg til Tyskland og 7500 til Sverige. USA og Canada hadde vi i alle fall ikke råd til. Men Norge kostet 5000 dollar for en voksen og to barn.
Dermed blir det Norge. Og Porsgrunn. Han reiser til Afghanistan som tolk for forsvaret, etter hvert blir han etterretningsoffiser. Krigsskolen er gjennomført. I 2015 ble han valgt inn i bystyret i Porsgrunn. I 2021 ble han innvalgt på Stortinget.
Har et håp
– Jeg har et håp om at det som skjer nå skal føre til forandring. Jeg tenker at dette er det nærmeste det iranske folk kommer en regimeendring. Angrepene vi ser nå og det som også er gjort tidligere har degradert maktapparatet. Toppene og maktapparatet er borte. Man har ikke så mange ledere igjen, heller ikke i Revolusjonsgarden.
– Det viktigste nå er at det iranske folk tar til gatene.
– Men kan det bli verre, at fraksjoner kjemper mot hverandre?
– Jeg kan ikke utelukke det. Men stadig flere opposisjonelle sier at hvis Revolusjonsgarden legger ned våpnene så vil de få amnesti. Vi ser også at er de som forlater militærleirene. Så det er håp og mulighet for forandring.
– Den største feilen USA gjorde i Irak var at man oppløste hele den militære strukturen. Man oppløste politiet. Man må beholde disse strukturene slik at man kan slå ned på ytre fiender hvis man får gjort endringer.
– Så skal man ikke se bort ifra at Revolusjonsgarden vil prøve å ta makten igjen hvis de mister den nå. De er ganske bemidlet. Så de vil trolig gjøre det de kan for å destabilisere situasjonen for å få makten tilbake.
Det blir ikke som her
– Så må ingen tro at det blir som her, som i Norden eller i vesten om dagens regime faller. Man kan ikke bare overføre vestlig demokrati.
Hva ser du for deg?
– Jeg er ganske sikker på at en dag så vil regimet falle. Det vil bli noe annet, og jeg håper på en nasjon som kanskje i større grad vil sin befolkning vel. I motsetning til i dag.
– Iranere som folk har også en annen sjel og oppfattelse av egen historie. Iranere ser på seg som en del av en større verden. Vi må huske at revolusjonen i 1979 var ikke en islamistisk revolusjon. Man ønsket et bedre samfunn. Men revolusjonen ble kuppet av islamister.