Herold

Kommuner i hele landet står nå i en alvorlig økonomisk krise. Dette får direkte konsekvenser for helt grunnleggende velferdstjenester, samtidig som Norge aldri har vært rikere. Det er på høy tid at vi slutter å late som om kommunenes problemer skyldes dårlig prioritering lokalt. Staten har sviktet kommunene, og denne svikten rammer dem som trenger velferden mest; barn, eldre, utsatte familier og ansatte som hver dag forsøker å levere tjenester med stadig færre ressurser.

Jeg er lei av å se eldre stå i kø for sykehjemsplass i et land som aldri har hatt større økonomiske muskler. Det opprører meg at foreldre må slåss for å beholde nærskolene sine fordi kommunen ikke lenger har råd til en grunnbemanning som faktisk fungerer. Og jeg blir forbanna når ansatte i helse og oppvekst – mennesker som bærer velferdssamfunnet – må gå hjem med dårlig samvittighet fordi de ikke fikk nok tid til hver enkelt bruker. Dette er ikke «effektivisering». Dette er nedbygging av tryggheten folk flest er avhengige av. Det er symptomer på en kommunal fattigdom som ikke hører hjemme i et av verdens rikeste land.

Når staten strammer til, øker også forskjellene mellom kommuner. Det betyr at vi i Troms og i Finnmark – fylker med store avstander, levekårsutfordringer og et tungt omsorgsbehov – rammes ekstra hardt. Det skaper et A- og B-lag i velferden, der bosted avgjør mulighetene dine. For meg er dette helt uakseptabelt. Velferdsstaten er tuftet på likhet og fellesskap, ikke markedstenkning og tilfeldigheter.

For å snu denne kursentrengs det politisk mot. Jeg mener vi må ta et tydelig oppgjør med politikken som har gjort velferd til salderingspost. Kommunene må få en reell styrking av inntektene sine, og statlige reformer må fullfinansieres. Det må bli slutt på at penger brukes på skattekutt eller prestisjeprosjekter, mens grunnbemanningen i velferden sliter i kne. Det er helt nødvendig at kommuner får mulighet til å øke egne inntekter når det sikrer folks trygghet – også gjennom eiendomsskatt der det er riktig. Det viktigste er ikke hvilke symboler som står på valgsedlene, men hvilke verdier som styrer prioriteringene: Fellesskap foran privatisering. Trygghet foran markedstenkning. Mennesker foran marginer.

Skal vi snu utviklingen, må både staten og kommunene bidra. For meg handler det først og fremst om å styrke kommunenes økonomi, slik at de faktisk kan gi innbyggerne det de har rett på. Samtidig må kommunene få mulighet til å rydde opp i kostnadsnivået sitt uten at det går utover tjenestene. Det innebærer å motstå dyre prestisjeprosjekter og glasstaksløsninger som ikke løser reelle behov i hverdagen. Offentlige midler skal gå til velferd – ikke til monumentpolitikk eller lønnsgalopp blant ledere.

Men mest av alt trenger vi et nasjonalt løft som tar innover seg at velferd ikke kan planlegges år for år. Vi trenger lange, forpliktende avtaler mellom stat og kommuner – en slags «velferdspakke» etter modell av byvekstavtalene – der kommuner med store utfordringer får stabile rammer, reelle midler og klare mål over lang tid. Både Troms og Finnmark er fylker som ville tjent enormt på ei slik ordning. Vi kan ikke lappe på hullene lenger. Vi må bygge strukturene som hindrer at de oppstår.

Jeg skriver dettefordi jeg mener at fellesskapet er vårt sterkeste verktøy – og fordi jeg nekter å akseptere at velferdsstaten skal forvitre. Vi må kjempe for en politisk retning der trygghet, omsorg og like muligheter ikke er luksus, men selvfølgeligheter. Nord-Norge fortjener bedre. Du og jeg fortjener bedre. Og vi som tror på fellesskapets kraft, må si det høyt: Nok er nok. Nå må velferden bygges opp – ikke kuttes ned.