Herold

For to år sidenvedtok Tromsø kommunestyre å utarbeide en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. To år senere har et første utkast blitt sendt på høring. Vi som skriver denne kronikken er medlemmer i referanse- eller arbeidsgruppen for planen, eller forslagsfremmere for det opprinnelige politiske forslaget "samskaping av handlingsplan mot rasisme og diskriminering".

Vi mener at planen slik den er nå, dessverre ikke er brukbar: folk med kompetanse på rasisme har ikke blitt hørt i arbeidet, planen inneholder ingen konkrete tiltak, og de som har ønsket å bidra har blitt holdt utenfor. Med en slik tilnærming tar arbeidet mer tid enn nødvendig, våre penger brukes feil, og resultatet er dårlig.

Antirasisme handler om redelighet: slipp til kompetanse!

Personene i kommunen med mest kompetanse på rasisme og erfaring med antirasistisk arbeid har med ett unntak alle blitt satt i referansegruppen, som skal gi tilbakemelding til arbeidet med temaplanen. På denne måten får de ikke være premissleverandører. Sara Ahmed, forfatter og internasjonal ekspert på rasialisering og institusjonelle prosesser, skriver at det å innhente tilbakemeldinger mens man utarbeider et dokument, kan brukes for å få arbeidet til å se ut som felles innsats, uten at dette nødvendigvis stemmer. Det å innhente tilbakemeldinger er ikke nok: for at prosessen skal være preget av samskaping, må tilbakemeldingene tas på alvor, tas med i arbeidet, og alle avgjørelser må være åpent tilgjengelige.

I arbeidet med temaplanen har vi opplevd at det har vært vanskelig å få oppdateringer, og vi har sett bekymringsfullt lite av tilbakemeldingene fra referansegruppen gjenspeilet underveis i arbeidet og i planen som nå sendes på høring. Vi har ikke fått noe forklaring på hvorfor. Kommunen må i det minste klare å lage rom for å diskutere fremgangsmåte, arbeidsfordeling og innhold i temaplanen, og slik åpne for samskaping. Ellers vil den ferdige planen være preget av problemene med rasisme og diskriminering den er ment å løse. Problemene i arbeidet med temaplanen speiler mangelen av gode prosesser slik Henrik Gaup påpeker i forbindelse med Romssa Sámi Viessu (Samisk Hus). Dette viser at disse problemene ikke handler om enkeltsaker, men at kommunens tilnærming til minoritetsspørsmål gjennomgående styres av majoritetens perspektiver, mens de som sitter med spisskompetanse og levd erfaring, settes på sidelinjen.

Hvorfor en temaplan og ikke en handlingsplan?

Det er positivt at Tromsø kommune anerkjenner behovet for en plan mot rasisme og diskriminering. Det som nå er under arbeid, omtales som en temaplan, til tross for at bestillingen fra kommunestyret var en handlingsplan. En temaplan beskriver strategi og prioriteringer, mens en handlingsplan beskriver konkrete tiltak på hvordan satte mål skal nås. Hvorfor gikk vi fra handlingsplan til temaplan? Er det mindre viktig å handle når man snakker om rasisme og diskriminering? Også samskapingskonseptet iht. det opprinnelige politiske forslaget "samskaping av handlingsplan mot rasisme og diskriminering" har blitt helt borte. Ingenting av dette er en gang nevnt i innledningen av kunnskapsgrunnlaget for temaplanen.

Kompetanse og levd erfaring skyves til siden

Flere av kronikkforfatterne har helt fra opprettelsen av arbeidsgruppen vært tydelig på at en god temaplan mot rasisme og diskriminering forutsetter at personer med spisskompetanse på rasisme får toneangivende roller som prosjektledere, koordinatorer, medarbeidere og kvalitetssikrere.

Selv om privatpersoner, politikere, og organisasjoner i løpet av år og tiår har gjort gjentatte forsøk på å si ifra om det utbredte problemet med rasisme i Tromsø, var kommunens tilnærming da temaplanen skulle utformes, å prøve å finne ut om rasisme i det hele tatt eksisterer i Tromsø. Dette er perspektivet til noen som ikke tar til seg kunnskap om rasismens utbredelse i Norge (se kilder 1-6), ikke har erfaring med rasisme og ikke lytter til de som har det. Tilnærmingen ser også helt bort fra å rette søkelys mot utøverne av rasisme, noe som bør være selve kjernen i ethvert prosjekt som skal bekjempe rasisme. Videre, om man er opptatt av antirasisme skulle man tro at man hadde innsikt i hva rasisme er og hvor utbredt den er. Det at kommunen reagerer med overraskelse da det ble bekreftet at rasismen er utbredt også i Tromsø viser at de ikke har lyttet til de som har prøvd å skape oppmerksomhet rundt problematikken.

Alle med levd erfaring av rasisme vet at rasisme utøves, hvor den utøves, av hvem og hvor ofte. Hvordan kan vi som ikke har levd erfaring med rasisme la være å forholde oss til dette? Å undersøke om det forekommer rasisme i Tromsø usynliggjør stemmene til alle som i mange år har sagt ifra om rasisme i Tromsø og kan få inn de mest effektive tiltakene i planarbeidet. Slik usynliggjøring og utestenging er rasisme.

Feil bruk av penger

Usynliggjøringen bidrar også til ineffektivitet og økonomisk sløsing. Det er vanskelig å leve med når vi vet hvor trang kommuneøkonomien er. Da Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ga millioner i støtte til Tromsø kommune for dette arbeidet, var vår første og sterke anbefaling at pengene måtte brukes til å ansette en prosjektleder med lang erfaring og spisskompetanse innen antirasistisk arbeid. Så langt er det imidlertid kun brukt penger til å frikjøpe en allerede internt ansatt prosjektleder med verken spisskompetanse på rasisme, eller inngående erfaring med antirasistisk arbeid. Det tar mye tid og ressurser samt levd erfaring å inneha spisskompetanse innenfor et så komplekst tema som rasisme. Dette er ikke noe man lærer av kurs eller workshops her og der.

Løsninger

Når alt dette er sagt er vår kronikk ikke et klagebrev. Vi ønsker at noe nyttig skal komme ut av dette arbeidet og gir derfor i det følgende noen helt konkrete innspill, med forventning om at disse blir hørt og iverksatt.

Kunnskapsgrunnlaget til temaplanen avdekker at eksisterende arbeid mot rasisme og diskriminering i Tromsø kommune ikke er forankret tilstrekkelig i systemer, rutiner eller felles praksis. Flere sektorer rapporterer at det ikke finnes systematisk registrering av hendelser knyttet til rasisme eller diskriminering. Dette må starte umiddelbart.

Videre vil vi presentere en liste med tiltak som bør bli del av temaplanen:

1. De unge først: Skolene må få inn antirasisme i planverk og årshjul og gjennom en helhetlig tilnærming styrke alle minoritetsbarnas og unges språk, kultur, identitet og tilhørighet (se f.eks. prosjektet Flere språk til flere Tromsø).

2. Ovenfra og ned: Samtlige ledere, bl.a. ordfører, kommunedirektør og øvrige avdelingsdirektører, rektorer og lærere, må få bedre kompetanse på:

   • minoritetsstress og mikroaggresjoner
   • kultursensitiv tjenesteyting
   • samisk og kvensk kultur
   • interseksjonalitet
   • antirasisme
   • normkritikk
   • inkluderende rekruttering
   • hvordan egne praksiser kan være diskriminerende

3. Politisk vilje: Lokalpolitikere må slutte med praksisen med å sette sammen offentlige styrer og verv basert på egne nettverk. Partier, styrer, verv, og utvalg gjenspeiler per nå, tross tilbakemeldinger, ikke Tromsøs befolkningssammensetting, men en ensidig konsentrasjon av makt. Dette opprettholder institusjonelle strukturer som får ringvirkninger i HELE Tromsø-samfunnet, ved at de som ikke fra før er med i spillet, fortsetter å bli ekskludert. Rasisme forsterker denne dynamikken, og temaplanen mot rasisme og diskriminering må ha med tiltak for å øke representasjon og et mangfold i perspektiver.

4. Læring: Akademia må ha bedre rutiner for varsling av rasisme og få på plass utdanning og etterutdanningsemner som bidrar til økt kunnskap om temaene nevnt i punkt 2. Utdanningen må være forankret i spisskompetanse og levd erfaring for hvert av temaene nevnt ovenfor.

5. Ombudsrollen: Tromsø kommune MÅ få på plass kontorlokaler til Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) og Antirasistisk Senter snarest. Både OMOD og Antirasistisk senter er organisasjoner som i flere tiår har jobbet med antirasisme, har erfaringsbasert kompetanse, et godt nettverk og tillit i delen av befolkningen som opplever rasisme. Slik er de uvurderlige instanser for å ta imot og videreformidle varsler, gi innspill i kommunens arbeid, og bidra med sårt tiltrengt spisskompetanse på antirasisme i lokalsamfunnet. Ombudsrollen går ut på å få vite om, dokumentere, påpeke, og få endret problemer i offentlige institusjoner. At OMOD og Antirasistisk senter er på plass lokalt i Tromsø er like viktig som opprettelsen av Statens pensjonskasse, og må prioriteres høyt. Organisasjonene vil aktivt bidra inn med kunnskap og drive med opplysningsarbeid for skoleverket og offentlighet.

6. Ekte kompetanse: For å unngå at prosessen med temaplanen fortsetter i samme retning, må personer og miljøer med spisskompetanse på rasisme få den sentrale rollen i utformingen og iverksettelsen av tiltak som de skulle ha hatt i hele prosessen fram til nå.

Kilder:

1. Banafsheh, Azin, Ellefsen, Rune, og Sandberg, Sveinung, 2024. Rasisme og motstand: Minoritetsungdom slår tilbake. Tidsskrift for samfunnsforskning, 65(1), s. 24-45.

2. Bratt, Christopher, 2022. Is it racism? The belief in cultural superiority across Europe. European Societies, 24(2), s. 207-228.

3. Orupabo, Julia, Vassenden, Anders, og Handulle, Ayan Mohamoud, 2022. Å redde hvite folks ansikt: Ritualer og makt i rasialiserte situasjoner. I: Cora Alexa Døving, red. 2022. Rasisme: Fenomenet, forskningen, erfaringene. Oslo: Universitetsforlaget, s. 318-332.

4. Roll, Pia Maria, Benammar, Hanan, og Baban, Sara, red. 2022. Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing. Oslo: Oktober Forlag.

5. Thomas, Paul, Alhassan, Abdul-Razak Kuyini, og Von Hof, Jocelyne, 2025. Media and Education. Addressing Racism in Norway. Leiden: Brill.

6. Thomas, Paul, 2025. Too Black to Be Here? Exploring Racism in Norway through Four Critical Case Studies. Leeds. Emerald Publishing.