Herold

Vi lever i ei tid der vi stadig blir minnet på å sette grenser. Vi skal ta vare på oss selv, kjenne etter, ikke strekke oss for langt. Det er gode og viktige råd. Mange har fulle dager, krevende jobber og familieliv som skal gå opp. Å si nei kan være både nødvendig og riktig.

Men midt ialle disse oppfordringene til å verne om vår egen tid, er det kanskje noe annet som har blitt litt stille: verdien av å si ja.

For hva skjeregentlig når vi sier ja – hvis vi kan? Et ja til å stå i kiosken en time. Et ja til å bake ei kake. Et ja til å sitte i FAU, være med i korpsets venneforening, til å kjøre laget til fotballkamp eller ta ei vakt under «dagan»? Isolert sett kan det virke lite. Men summen av mange små ja er det som bygger lokalsamfunn.

Dugnadsånden i Norge har aldri handla om at noen få skal gjøre alt. Den har handla om at mange gjør litt. Når alle bidrar med det de har mulighet til, skaper vi arenaer for barn og unge, møteplasser for voksne og omsorg og livsglede for eldre. Vi skaper fellesskap.

Det finnes heldigvis svært mange som stiller opp for andre – time etter time, dag etter dag, år etter år. Alle disse vet verdien av dugnadsarbeid og hvor mye det betyr når vi faktisk når målet vårt sammen. Nærøy frivilligsentral la fredag 27. februar ut en status om ei enorm dugnadsoppslutning, og de som deltok denne dagen var alt fra elever på faget Innsats for andre på ungdomsskolen til pensjonister som fortsatt har masse å gi og som setter pris på fellesskapet. Frivillighet på tvers av generasjoner.

Gode eksemplerpå at dugnadsånden fortsatt lever finner vi over alt. Store festivaler, trenere og lagledere på barnekamper, de som vasker drakter, steker vafler, gjør vedlikehold på anlegg eller stiller som sekretær i barnekoret, bare for å nevne noen. Likevel hører vi rundt omkring at det oppleves som vanskeligere enn før å få folk til å ta på seg oppgaver eller styreverv – eller til å stille opp på jobben man er satt opp på på dugnadslista.

En dugnad er mer enn en oppgave som skal løses. Det er et rom der vi møter naboen vi ellers bare nikker til. Det er latteren over kaffekoppen etterpå. Det er følelsen av å ha gjort noe sammen. Man treffer nye mennesker, og vennskap oppstår. For barna våre er det også et tydelig signal: Dette er viktig, så dette stiller vi opp for. Og vil noen egentlig angre på tida de har brukt sammen med egne barn og vennene deres? Jeg tviler – og vil heller kalle det verdens beste investering.

Selvfølgelig skal vi ikke si ja til alt. Ingen er tjent med at noen brenner seg ut. Men kanskje kan vi oftere stille oss spørsmålet: Har jeg faktisk mulighet til å si ja denne gangen?

For når mange nok sier ja litt oftere, skjer det noe. Belastningen blir mindre på hver enkelt. Arrangementer lar seg gjennomføre, og lag og foreninger overlever. Barn får spille, synge, danse, spille håndball, delta i teater eller dra på tur. Eldre får besøk og sang. Bygda får liv. Vi sørger for at folket i nærmiljøet får noe å leve FOR, ikke bare noe å leve AV – og det trenger vi.

Vi trenger ikke superhelter. Vi trenger helt vanlige folk som innimellom sier: «Ja, klart jeg kan ta ei økt.» For hvis alle yter litt, vil mange få det mye bedre.

Så neste gang forespørselen kommer – om det er på Messenger, Hoopit eller i ei litt småstressa melding fra en frivillig – stopp og tenk deg om et øyeblikk før du svarer. Og hvis du faktisk har mulighet: Si ja.

Ikke fordi du må. Ikke fordi noen presser deg. Men fordi ditt lille ja kan bety mer enn du tror, både for deg selv og alle rundt.