Herold

Nå må kystsamfunnene som er avhengige av både levende bestander og reell lokal verdiskapning prioriteres med ferskt råstoff til industrien.

Kort oppsummert hva hensikten var:

Leveringsplikt: Fisken skulle leveres til bestemte lokalsamfunn (sikre arbeidsplassene da trålerne ble solgt).Tilbudsplikt: Lokale bedrifter skal få første mulighet til å kjøpe fisken (har kun vært en formalitet, ikke et faktisk virkemiddel).Bearbeidingsplikt: Fisken skal skape arbeidsplasser gjennom lokal foredling, ikke bare landes.

Skjerping av pliktene handler ikke om å straffe flåten, men å gjenopprette den SAMFUNNSKONTRAKTEN som lå til grunn da trålerne fikk sine rettigheter. Når pliktene i praksis er uthult, rammer det ikke bare industrien på land men kystsamfunnene, arbeidsplassene og legitimiteten til fiskeriforvaltningen.

Pliktsystemet må nå gjenopprettes i sin opprinnelige funksjon: reelle og etterprøvbare plikter, en tilbudsplikt som faktisk fungerer, en bearbeidingsplikt som gir arbeidsplasser, en aktivitetsplikt som sikrer helårig drift, og en gjennomgang av strukturkvoter og tidsbegrensninger som tar hensyn til de betydelige distriktspolitiske og samfunnsmessige konsekvensene.

Strukturkvotene var tidsbegrensende og skulle tilbakeføres de flåtegruppene de kommer fra. Dette må respekteres. Noen tar nå til ordet at disse skal kunne auksjoneres ut. Husk fiskeressursene er fellesskapets eiendom. Nå må det bli slutt på at de er finansielle instrumenter som kan selges til høystbydende.

Pliktsystemet må reformeres slik at:

1. Leveringsplikten, må styrkes og konkretiseres, og må kunne etterprøves.

2. Tilbudsplikt, må bli reell, ikke bare formell, og må kunne etterprøves.

3. Bearbeidingsplikt, må videreføres og styrkes, og må kunne etterprøves.

Pliktene må gjøres mer reelle, konkrete, målbare og etterprøvbare med helt klare konsekvenser ved brudd på disse.

Her kommer noen forslag:

• Definer hva som menes med levering (fersk vs. frossen, sted, tidsrom).
• Still krav til dokumentasjon: hvor, når og i hvilken form fisken er levert eller tilbudt.
• Innfør rapporteringsplikt som kan kontrolleres av myndighetene.
• Knytt pliktkvotene direkte til lokalsamfunn og anlegg, ikke bare til fartøy.
• Still krav om at fisken skal leveres fersk lokalt.
• Vurder periodisering for å sikre helårlig aktivitet.
• Gjør tilbudsplikten reell i praksis, ikke bare formell.
• Tilbud må gis i riktig form (fersk fisk) og på tidspunkt som gjør det mulig for industrien å kjøpe.
• Fastsett standardvilkår for tilbud, slik at de ikke kan omgås.
• Knyt tilbudsplikten tett til en distriktskvoteordning som sikrer faktisk lokal tilgang.
• Styrk bearbeidingsplikten ved å koble den til råstofftilgang
• Kravet må være at pliktkvotene skal gi økt lokal foredling.
• Hvis mulig kobl bearbeidingsplikt til sysselsettings- og aktivitetsmål, ikke bare landing.
• Sørg for at mer av verdiskapingen skjer i Norge og i kystsamfunnene.

Det må innføres reelle konsekvenser ved brudd. Uten sanksjoner (tap av pliktkvotene) vil pliktene fortsatt omgås.

I tillegg vil jeg nevne at i en situasjon med historisk lave torskekvoter og dokumentert press på torskestammen, bør det vurderes å ta i bruk ekstraordinære forvaltningstiltak for å sikre gjenoppbygging av bestanden.

Det holder ikke kun å redusere kvoter dersom fiskepresset fortsatt er høyt i sårbare perioder.

Kvoter sier ingenting om størrelsen på fisken som faktisk står på feltene, og kvoter beskytter ikke nødvendigvis ungfisk som ofte er mer sårbar enn voksen fisk.

Kvoter regulerer totaluttaket, mens fiskestopp regulerer hvem og hvasom faktisk blir tatt.

Det bør derfor vurderes tidsavgrensede fiskestopp i de mest sårbare periodene, som under gyting, i tillegg må helgefredning og påskefredning vurderes.

Dette handler ikke om å stoppe fiskeriene, men om å sikre at de fortsatt kan eksistere. Føre-var-prinsippet må veie tyngst, slik at biologiske realiteter får forrang over kortsiktig økonomi.