Herold

Så skjer det igjen: USA har gått til krig på et grunnlag det bør stilles mange spørsmål ved. Som i Irak i 2003 virker angrepet basert på tvilsom etterretning og lite gjennomtenkt ut fra risiko for regionen, verden som helhet og ikke minst sivilbefolkninga.

Allerede fra de første bombenedslagene rapporteres det om død og elendighet med hjerteskjærende bilder fra ruinene av en pikeskole. Dessuten er det høyst usikkert om et endelig utfall vil gi gevinst for noen parter.

Trump sier at målet med den «massive og pågående» krigen er å styrte lederskapet med sin militærmakt, dvs. regimeskifte, og har igjen lovet å ødelegge Irans atomprogram. Det siste har han inntil nylig bedyret og høylytt skrytt av at han sørget for med sitt bombeangrep i juni fjor. Angivelig skulle gjenoppbygging ta mange år. Dette er samme mann som lovet «ingen regimeskifter» og gikk til valg på at med ham som president skulle USA aldri mer involvere seg i «stupid wars».

Apropos dum! Som den mester han etter eget sigende er til å forhandle, har han gjentatte ganger uttalt hvor udugelig en tidligere president måtte være dersom krig ble valgt framfor fredsavtaler. Trump har jo skrevet «The Art of the Deal», må vite. Hvor mange ganger har vi ikke hørt ham si: «This war would never have happened if I was president» eller skryte av alle krigene han etter eget sigende har stoppet. Nå har han altså startet en selv.

PER GUNNAR STENSVAAG, bio

Enkelte kriger kan være lettere å legitimere enn andre. Gulfkrigen i 1991 tilhører gjerne den kategorien, og man lykkes da å slå tilbake Iraks uprovoserte angrep på Kuwait. Dessverre er eksemplene på det motsatte mange der man med påstått ønske om regimeskifte havner i en hengemyr av langvarig dødelig konflikt, går fra vondt til verre eller i beste fall like ille. Har man ingenting lært av erfaringene fra Vietnam, Afghanistan eller Libya?

Regimeskifte i Iran er ment tvunget gjennom uten «boots on the ground», dvs. ingen bakkestyrker hverken fra USA eller Israel, men hvordan er historikken med å styrte ledere med luftkrig alene? Milliarder av dollar har i årevis vært brukt på å bombe Jemen uten at målet om å fjerne de upopulære og relativt sett svake og dårlig bevæpnede houthiene er nådd. Om regimet i Iran er aldri så mye hatet av en stor andel av befolkninga, har det også en horde av ihuga støttespillere og sitter på betydelige militære ressurser med nær en million menn under våpen. Det er heller ikke noe lite land, i areal fem ganger så stort som Norge og med over 90 millioner innbyggere.

Akkurat som Saddam Husseins Irak og Gaddafis Libya er det ingen tvil om at Iran har et svært undertrykkende regime med destabiliserende innflytelse på hele Midtøsten. Iran er en eksponent for kvinnehat, religionsforfølgelse og ren terror, og har tusenvis av sine landsmenns liv på samvittigheten. Med lærdom fra ovennevnte eksempler på militær inngripen burde Trump, Netanyahu og deres likesinnede likevel ha stilt seg spørsmålet om en massiv angrepskrig er løsninga for å fjerne et regime, uansett hvor brutalt og fiendtlig det måtte være. Historien er full av tilfeller hvor illusjonen om et enkelt militært svar i stedet har ført til tragedie for folket de skulle redde så vel som for angriperen selv. Marerittet Vietnam, en krig Trump for øvrig lurte seg unna å måtte kjempe i, kostet f.eks. også 58.000 amerikanske soldatliv. Nå er allerede de første likposene på vei fra Midtøsten til USA.

Også for tilfellet Iran bør spørsmålet stilles om det er mulig å bombe fram et demokrati? Om det jubles i gatene av eksil-iranere i Oslo og Washington har en slik framgangsmåte også en kraftig tendens til å avle fram hat mot angriperne. I et splittet land som Iran kan sittende regime således få nye tilhengere, noen av dem villige til å begå terrorhandlinger med eget liv som innsats i blind fanatisme.

USA hadde en atomavtale med Iran, framforhandlet under president Obama, støttet av andre stormakter som Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Russland og Kina. Den rev Trump i filler under sin første periode. Nå har altså den selverklærte «store forhandler» i kjent autoritær stil gått til krig uten kongressens aksept slik grunnloven krever, og den ble startet uten andre NATO-lands samtykke og i strid med folkeretten. Selv om USA hadde hatt en klok og rettskaffen president omgitt av ettertenksomme rådgivere med integritet og ryggrad nok til å motsi ham, ville det som nå er satt i gang, vært et svært farlig trekk.

Det er ikke vanskeligå dele ønsket om det iranske prestestyrets fall og om å få satt en stopper for overgrepene, undertrykkelsen og drapene i landet. Spørsmålet må likevel stilles om dette rettferdiggjør en krig som kan føre til dødsfall for tusenvis av andre uskyldige sivile, ødeleggelsen og kaos i Iran såvel som omkringliggende land. Kostnader som økning av oljeprisen og derav verdensøkonomien påført ved stengninga av Hormuzstredet kan fort bli av underordnet betydning målt mot mer katastrofale følger i regionen og økt risiko for terrorisme i Europa og USA.

Med sin egenrådigeopptreden bekrefter den amerikanske presidenten igjen at han dytter de demokratiske institusjonene i USA til side for å bane vei for sine autoritære ambisjoner. En trøst er det at støtten til dette siste hodeløse prosjektet har liten støtte i eget folk. Motstanden er også til stede i MAGA-bevegelsen som i høy grad er bygget på et nei til involvering i regimeskifter og krig på fremmed jord.

Som om Putins angrepskrig mot Ukraina ikke var nok, risikerer verden nå at enda flere uskyldige mennesker må lide for en annen despots grenseløse egomaniske tilbøyeligheter og ren skjær dumhet. Når Trump sammen med sin svirebror Netanyahu går til krig, kan man saktens spørre seg om de ganske enkelt gjør det for seg selv? Den israelske statsminister kan alternativt stilles for retten for tidligere forbrytelser på hjemmebane. For Trump sin del kan svaret være så banalt at det er en distraksjon fra en dragning mot mindreårige jenter fortsatt gjemt i Epstein-arkivene.