Herold

Lp-debatten vignett (øverst i alle debattinnlegg)

Jeg er glad i fjellet og opptatt av villreinens (og andre arters) langsiktige overlevelse. Jeg har lest noe av forskningen og følger villreindebatten med interesse fra sidelinjen. Etter å ha lest DNTs innlegg og sett utviklingen over tid, sitter jeg igjen med en viss uro for om organisasjonen beveger seg raskt nok i møte med kunnskapsgrunnlaget vi nå har – både for villrein og for sårbar fjellnatur generelt.

Det er viktig å anerkjenne det som faktisk er gjort. DNT har de siste 10–15 årene gjennomført flere justeringer: enkelte hytter er sesongstengt, noen ruter er lagt om, og informasjonen om villreinvennlig ferdsel er styrket. Det viser vilje til å ta problemstillingen på alvor.

Sett i et større perspektiv fremstår likevel tiltakene som relativt forsiktige justeringer innenfor en modell som i hovedsak består. Det historisk tette rutenettet i flere villreinområder ligger der fortsatt, og tilretteleggingen for ferdsel er omfattende.

Tidsdimensjonen er viktig og kan fort bli underbelyst i slike debatter. Villreinen har brukt de norske høyfjellsområdene i tusenvis av år. DNT har tilrettelagt for fjellturisme siden 1868. I samme periode har tilgjengeligheten til fjellet økt dramatisk, ikke bare på grunn av DNT, men som del av en bred samfunnsutvikling som organisasjonen også har vært en viktig del av.

Utbygging av veier, jernbane og parkeringsplasser har gradvis åpnet tidligere utilgjengelige områder. Allerede tidlig på 1900-tallet bidro Bergensbanen til økt ferdsel på Hardangervidda. Senere har et stadig tettere veinett gjort startpunktene for fjell- og jaktturer langt mer tilgjengelige.

Konsekvensen er tydelig når man ser på villmarksstatistikken. Rundt år 1900 hadde Norge om lag halvparten av landarealet i villmarkspreget tilstand. I dag er andelen nede på rundt 11 prosent, definert som områder mer enn fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep. Bare fra slutten av 1980-tallet til rundt 2018 ble villmarkspreget natur redusert med nær seks prosentpoeng. I Sør-Norge var andelen under 5 prosent i 2018. Dette er et dramatisk bakteppe for villreindebatten.

Digitaliseringen de siste 10–15 årene, særlig gjennom UT.no, har samtidig gjort planlegging av fjellturer langt enklere. Terskelen for å oppsøke områder som tidligere krevde betydelig mer lokalkunnskap og erfaring, er blitt lavere. Her opplever jeg en spenning som ikke fullt ut adresseres i DNTs kommunikasjon: Man kan ikke samtidig jobbe systematisk for økt bruk av fjellet og forvente at ferdselspresset i sårbare områder ikke påvirkes.

Eksempelet Snøheim på Dovrefjell illustrerer dette dilemmaet. Gjenåpningen hadde gode intensjoner om styrt ferdsel, men skjedde samtidig som nasjonalparken ble utvidet og hensynet til villrein ble tillagt økt vekt. Det oppleves som et paradoks at tilrettelegging for økt ferdsel ble styrket i samme periode som vernet ble skjerpet.

Dette handler heller ikke bare om villrein. Fjelløkosystemene er sårbare i bred forstand. Arter som fjellrev, rype og flere rovfugler påvirkes også av økt ferdsel, mer infrastruktur og lengre brukssesong. Når tilgjengeligheten øker bit for bit, er det grunn til å spørre om den samlede belastningen på høyfjellsnaturen får tilstrekkelig oppmerksomhet.

Når DNT løfter fram kanalisering som hovedstrategi, framstår det pragmatisk. Samtidig viser mye av forskningen at villrein reagerer på relativt lave nivåer av ferdsel, og at kumulative effekter over tid er avgjørende. I noen av de mest pressede områdene er det derfor ikke opplagt at kanalisering alene er tilstrekkelig.

Jeg savner også et mer helhetlig og lett tilgjengelig datagrunnlag om faktisk ferdsel i DNTs rutenett og ved hyttene over tid. Det er samlet mye kunnskap gjennom punktmålinger og enkeltstudier, men det samlede trafikkbildet i flere villrein- og fjellområder kan fortsatt være krevende å få full oversikt over. Når kunnskapsgrunnlaget oppleves som ujevnt, er det forståelig at villreinmiljøene etterlyser en sterk føre-var-tilnærming.

Til slutt sitter jeg igjen med et mer prinsipielt spørsmål knyttet til DNTs mål om å fremme et miljøvennlig friluftsliv og samtidig bevare naturverdier. Intensjonen er god. Men i møte med økende tilgjengelighet, sterkere rekruttering og et omfattende rute- og hyttenett i sårbare fjellområder, er det legitimt å spørre om praksis fullt ut samsvarer med ambisjonsnivået. Har vi i Norge gjort fjellheimen så tilgjengelig at den samlede belastningen på sårbar natur er i ferd med å bli større enn det som er økologisk bærekraftig over tid?

Som friluftsinteressert håper jeg DNT fortsetter å justere kursen i takt med kunnskapen vi nå har. Villreinen – og andre sårbare fjellarter – forvalter vi på vegne av svært mange generasjoner framover. Nettopp derfor trenger vi en åpen og kunnskapsbasert diskusjon om hvor balansepunktet mellom bruk og vern faktisk bør ligge.